Forskningsopphold ved Universitetet i Minnesota

På søken etter kunnskap om epidemiologi, reiste jeg til det forjettede land over dammen for et seks måneders forskningsopphold ved Universitetet i Minnesota, høsten 2016.

Jeg måtte reise til Minnesota for å få meg Marius genser og spise krumkake for første gang. Foto: Lyn Steffen

Jeg visste tidlig i studieløpet at jeg ønsket å utveksle til et engelskspråklig land som en del av doktorgraden min i ernæring ved Universitetet i Oslo. USA og Minnesota ble det naturlige reisemålet ettersom David R. Jacobs Jr. fra Universitetet i Minnesota, som også er gjeste-professor ved Universitetet i Oslo, er involvert i doktorgradsprosjektet mitt. Etter at finansieringen av forskningsoppholdet mitt var i boks, satt en kollega i tidsskriftet meg i kontakt med Hanne, som er en av hennes slektninger i Minneapolis. Av de hundretusenvis i Minnesota med slekt i Norge, var jeg spesielt heldig med at jeg fikk møte nettopp Hanne. Ikke bare hjalp hun meg med å finne leilighet, bestille- og ordne alt som trengtes ved innflytting, men i tillegg fikk jeg feiret jul med henne og familien i både norsk og amerikansk stil.

Universitetet i Minnesota

Jeg er langt fra den første nordmannen som har emigrert til Minnesota, også på avdeling for epidemiologi og samfunnshelse (community health).Før meg var det blant annet en lyslugget og krøllete mann som damene på kontoret skal ha vært litt betatt av. School of Public Health ligger over avdeling for epidemiologi i utdanningshierarkiet. Dette fakultetet er rangert som det 8. beste i USA på folkehelse, og det er mye takket være avdeling for epidemiologi. Avdelingen er forbundet med flere store og kjente studier og forskere. Under 2. verdenskrig gjennomførte forskere på universitetet med Ancel B. Keys i spissen The Minnesota Starvation Experiment. I dette eksperimentet fikk litt over tretti frivillige unge, slanke menn drastisk redusert sitt kaloriinntak, slik at man kunne studere de fysiologiske konsekvenser samt de fysiske og psykiske påkjenningene av lite mat, noe som ikke var uvanlig i en krigssituasjon. Senere, på slutten av 50-tallet, startet også Keys sammen med Henry Blackburn og forskere fra de deltagende land som Finland, Nederland, Japan og Italia, planleggingen av the Seven Countries study (SCS). Denne studien var den først til å vise en sammenheng mellom et Middelhavskosthold og livsstilssykdom. Derfor fikk også Keys ofte tilnavnet «Middelhavskostens far».

Keys døde i 2004,100 år gammel. Henry Blackburn lever derimot i beste velgående. Han er over 90 år gammel men likevel sprek som en gyngehest, og var på kontoret omtrent hver dag. Han minner meg mye om vår noe yngre Kaare Norum på Universitetet i Oslo. Blackburn skriver for tiden på flere historiske beretninger, blant annet jobber han aktivt med å korrigere misoppfatninger omkring SCS og Keys. For de som er interesserte i å lese mer om SCS fra en som var ute i felten, kan jeg anbefalte «On the trail of heart attacks in the seven coutries» (1).

Jeg fikk kontorplass ved siden av Henry og David, med en nydelig utsikt over Minneapolis skyline og Mississippi elven. Jeg trakk ned aldersgjennomsnittet på kontoret, men vi ble likevel en liten hyggelig gjeng som satt litt for oss selv med blant annet professor og tidligere avdelingsleder Russel Luepker. Lupeker var en travel mann med mange lederverv. Sammen med Henry og David var han også en sentral forskerskikkelse i Minnesota Heart Health Program som var en longitudinell befolkningsundersøkelse i Minnesota på 80-tallet.

Jeg bodde i 22. etasje i en bygning downtown. Foto: Karianne Svendsen

Etter å ha vært på Universitetet i Minnesota i seks måneder innser jeg også at avdelingen har mye mer å være stolte av enn kun de tidligere nevnte og kjente studiene. David er blant annet sterkt involvert i to store longitudinelle, nasjonale studier med navn CARDIA (Coronary Artery Risk Development in Young Adults) og MESA (The Multi-Ethnic Study of Atherosclerosis). Cardia hadde nylig 30 års oppfølging av deltagere som ble rekruttert til studien som ungdommer. MESA på sin side er en kohort-studie som involverer et mangfold av etniske grupper. Det var få på kontoret som ikke var tilknyttet disse to prosjektene.

Prosjekter

Mitt hovedmål med forskningsoppholdet var å sende inn en artikkel til fagfellevurdering, i tillegg til å øke mine ferdigheter og kunnskap innen epidemiologi og statistikk, som også var David sine spesialfelt. I tillegg til verdifull spesialundervisning fra David var jeg også universitetsstudent med en forelesing hver uke for å lære meg statistikkprogrammet SAS, fire dager før avreise til Norge sendte jeg inn min første artikkel.

Det at målene mine i utgangspunktet var vide og lite spesifikke, gjorde meg også fleksibel og åpen for å hoppe på eventuelle muligheter som kunne dukke opp underveis. Derfor var det heller ikke vanskelig for meg å takke ja da jeg ble spurt om å være med på to spennende prosjekter. Det ene prosjektet var i samarbeid med klinisk ernæringsfysiolog og førsteamanuensis Lyn Steffen. Prosjektet er en pilotstudie som ser på søtningsstoffs påvirkning på tarmfloraen. Jeg fikk delta på planlegging av studien, samt rekruttering og screening av deltagere før jeg reiste. Tarmflora er et nytt fagfelt for meg, og jeg ble umiddelbart interessert i dette forholdsvis nye og hippe fagfeltet. Det andre prosjektet innebar at jeg ble konsulent for California Walnut Commission som del av en gruppe som diskuterer muligheter og barrierer for en eventuell replikering av den spanske studien PREDIMED. Denne studien er kjent for å ha vist en meget god effekt av et middelhavskosthold på hjerte- og karsykdommer. Nylig var vi sammen i Barcelona for å bli kjent og sette oss inn i hva Middelhavskostholdet virkelig er. Jeg vil fortsette å være involvert i begge prosjektene selv om jeg er tilbake i Norge.

«Do you like Lutefisk»?

Som nordmann i staten flest landsmenn emigrerte til for over 100 år siden, ble jeg daglig minnet om hva som var «typisk norsk». Amerikanerne i Minnesota forgudet blant annet lutefisk, laks og lefse. Det var derfor skuffende for mange da jeg forklarte at jeg ikke hadde spist lefse siden jeg var liten og at jeg aldri hadde likt lutefisk.

Prosjektgruppen Sweetener-study f.v. Lyn Steffen, Katie Hootman og Howie Hsieh. Foto: Sruthi Valluri

Litt utenfor sentrum av Minneapolis finnes det en butikk som blant annet solgte norsk mat. Her kunne jeg kjøpe meg en boks Nugatti til den nette sum av 120 kr, eller en boks makrell i tomat til 80 kroner. På denne butikken fikk også Hanne tak i ribbe med tilbehør til julaften, høyst sannsynligvis i bytte mot en liten formue. På julaften var vi på julegudstjeneste i den norske Mindekirken, hvor godt over halvparten av kirkegjengerne var kledd i sin fineste lusekofte eller bunad, og hvor «Glade jul» ble sunget to ganger; først på norsk og så på engelsk.

Videre var det usedvanlig mange som kunne noen fraser på norsk. Det kunne være mannen i butikken, han som solgte supporterutstyr på NBA kamp, dama på nabobordet i restauranten eller en perifer kollega. I tillegg snakket David flytende norsk, noe han hadde lært seg lenge før han ble gjeste-professor på Universitetet i Oslo i 1999. Kollegaene våre tullet ofte med at David hadde fått meg til Minnesota for å kunne praktisere norsken sin.

Som internasjonal student i Minnesota fikk jeg tilbud om å delta på kurset «Hvordan takle kulda, og hvordan å kle deg for kulda». Da lo jeg, jeg kunne jo holdt det kurset selv! Derimot var jeg ikke forberedt på hvor kaldt det faktisk kunne bli. Det var dager der vi måtte holde oss innendørs for ikke å få frostskader fordi det kunne være opptil -30 kuldegrader og i tillegg var det mye vind. Kaldt!

«Fritert sjokolade, takk!»

I USA inntas omtrent 50 % av måltidene utenfor hjemmet, og lunsjen spises gjerne ved kontorplassen eller på farten. Det er med andre ord lett å forstå at det er her fastfood begrepet stammer fra. I starten da jeg «amerikaniserte» meg selv spiste jeg også ofte ute (ofte for meg, dog ikke veldig mye sammenliknet med amerikanerne). Da buksene etterhvert begynte å bli trange rundt livet, skjønte jeg derimot at dette ikke kunne fortsette. Det var store forskjeller mellom by og utabys når det kom til mattilbud. Langs motorveiene lå fastfood-kjedene tett i tett med store reklameplakater som kunne friste deg i flere kilometer. Derimot var det få slike kjeder i sentrum av Minneapolis (downtown). Her fantes heller matbutikken Whole Foods som ikke solgte sjokolade med mindre enn 70 % kakao, samt at alt var økologisk, glutenfritt, ikke-genmodifisert, og helst vegan-vennlig. Det var ganske åpenbart for meg at matvarer som egg og yoghurt var merket glutenfritt kun for markedsføringens skyld. Dessuten var prisene så stive at butikken fikk tilnavnet «Whole paycheck».

Foreldrene mine ble ganske satt ut da de var på besøk og fikk servert denne kanelbollen til forrett. Foto: Karianne Svendsen. Foto: Privat

Lenge før jeg kom til USA hadde jeg fått beskjed om at «Minnesota State Fair» var noe jeg måtte få med meg. Dette var en enormt stor festival med masse mat, husdyr, tivoli, musikk, leker og butikker. De tre (!) gangene jeg var der i løpet av de 10 dagene festivalen foregikk, var det over 200 000 besøkende hver dag. Maten var virkelig en opplevelse. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å legge all sunn fornuft og ernæringskunnskap til side for å tillate meg å smake på så mye forskjellig mat og drikke som mulig. Stikkordene som gikk igjen når det kom til maten var fritert og «på pinne». Det hadde ikke noe å si om det var søtt som sjokolade, surt som sylteagurk eller fett som bacon; alt var fritert. Mat som var typisk for de nordlige statene i USA og som jeg fikk smake på var: cheese curds (fritert ost), epler med karamellsaus, s’more (sjokolade, marshmallows og kjeks) og Jucy Lucy som var hamburger fylt med smeltet ost. Da er det rart å tenke på at Minnesota var rangert som en av de sunneste statene i USA.

Sport

Som den sportsidioten jeg er, frydet jeg meg over at Minnesota hadde lag i alle de store ligaene: Amerikansk fotball (NFL), basketball (NBA), ishockey (NHL) og baseball (MLB) og nytt for året, også i «tradisjonell» fotball (Minnesota United FC). Deres NFL lag heter Minnesota Vikings, og de satser fullt på det norrøne viking-imaget med vikingskip, vikinghorn og kampropet «skol» (som betyr skål eller «let’s go»). Da kjæresten kom på besøk i november, reiste vi på kamp. Billettene var rådyre, men stadion var likevel smekkfull med 70 000 mennesker som heiet frem spillerne med Islands «viking-klapp», trommer og vikinghorn som det ble blåst i hver gang hjemmelaget gjorde noe bra. Jeg fikk også sett basketball, baseball og ishockeylaget Minnesota Wild herje på hjemmebane sammen med 20 000 andre.

Utveksling noe for deg?

Som den planleggeren jeg er, startet jeg å tenke på forskningsoppholdet veldig tidlig. Dersom man må søke visum til USA anbefaler jeg å starte planleggingen minst ett år før avreise, da ting ofte tar lengre tid enn man tenker seg. Det første som bør være i boks før du søker midler, er en kontaktperson på den institusjonen hvor du ønsker å være, som offisielt må invitere deg til å komme. Det er også viktig å sette seg inn i hva denne institusjonen eller forskningsgruppen har spesielt god kunnskap om, slik at det kan bli gjenstand for gode argumenter for hvilket utbytte en slik utveskling vil ha for både deg og vertsinstitusjonen din. Det er utallige organisasjoner som bevilger stipend til norske studenter som ønsker å studere i USA. Norge-Amerika foreningen (NORAM) og Fulbright er blant de mest kjente. Selv fikk jeg støtte fra mindre legater tilknyttet Unifor som er Forvaltningsstiftelsen for Fond og legater ved Universitetet i Oslo, samt Eckbos legat og Lakselaget scholarship. Norge og USA har også en gunstig skatteavtale som gjør at du kan få skattenedsettelse på norsk lønn de månedene du er i USA.

Kollegaene mine på kontoret f.v. William (Bill) Baker, Janelle Willard, Rose Hilk, meg, David R. Jacobs, Russell Luepker og Tian Hu. Foto: Privat

USA er et utmerket land å reise på utveksling til, kanskje spesielt dersom om du reiser alene, fordi amerikanere er kjent for å være veldig vennlige og utadvendte, noe jeg også kan bekrefte. Jeg hadde seks utrolig lærerike og flotte måneder i Minneapolis. Jeg er også veldig takknemlig for at veilederne mine på doktorgraden, Vibeke Telle-Hansen og Kjetil Retterstøl, oppfordret meg til å delta i det sosiale og oppleve kulturen som del av forskningsoppholdet. På den måten fikk jeg opplevd og lært mye, også utenfor akademia. Jeg må også rette en stor takk til organisasjonene som gav meg mulighet til å reise ut: Eckbos legat, Unifor og Lakselaget scholarship.

Referanse

  1. Blackburn H. On the trail of heart attacks in the seven coutries.