Utfordringer i lys av FNs tiår for ernæringstiltak 2016–2025

Denne artikkelen setter fokus på noen utvalgte høydepunkter i den pågående debatten om global ernæring og noe av det som foregår, eller er under utvikling, under dette begrepet.

FNs tidligere generalsekretær Ban Ki-moon snakker med barn som lærer om ernæring og helse på et lokalt helsesenter i Bali, Indonesia. Foto: UN Photo/Mark Garten

Innledning

For en del år tilbake snakket vi gjerne om «internasjonal ernæring». Dette hadde imidlertid kommet til å bli nærmest synonymt med «ernæring i utviklingsland», spesielt i amerikansk fagspråkbruk. På midten av 90-tallet fant vi som hadde lang tradisjon i å jobbe med internasjonal ernæring på Universitetet i Oslo (UiO), at dette var misvisende. I en verden der økonomiske og andre globaliseringsprosesser stadig gjorde verden mindre ble det feil å skille skarpt mellom fattige og rike land hva angår ulike typer av ernæringsproblemer slik man hadde vært vant til. Spesielt bidro klarleggingen av den såkalte ernæringstransisjonen (1) til at det globale perspektivet gradvis fikk gjennomslag, godt støttet opp av økende dokumentasjon om at «ernæring i u-land» også innebar økende overvekt og fedme parallelt med underernæring. «Global Nutrition» ble derfor betegnelsen på et nytt valgfritt masteremne som ble tilbudt på engelsk ved UiO fra 19961; begrepet var til da ikke kjent anvendt andre steder.

Selv om ordet nå brukes av mange, betyr ikke det at at det foreligger én bestemt definisjon av begrepet. Global ernæring må uansett omfatte mer enn epidemiologiske beskrivelser f.eks. av resultatene av ernæringstransisjonen i ulike land og som manifestert i ulike grupper. Global ernæring må også kartlegge hvorfor den skjer. Bakom ligger ulike prosesser blant annet i form av omstillinger i landbruk, matproduksjon og mattilførsel, samt økt bruk av moderne teknologi for dem som har råd til dette. Ofte gjelder det direkte annektering eller oppkjøp av jord av store multinasjonale selskaper eller til og med av andre land, med følgende tap av jord for småbønder, fattiggjøring, raskt økende urbanisering og mer stillesittende liv. Disse endringene kan igjen føres tilbake til økonomisk globalisering og maktforhold mellom fattige og rike land og tilsvarende mellom fattige og rike grupper innen landene.

Underernæring har samtidig fått mer oppmerksomhet i industrialiserte land, ikke bare klinisk for mange på sykehus og eldre på institusjon, men også knyttet til økende arbeidsløshet, fattigdom og mat-usikkerhet f.eks. i mange europeiske land i forbindelse med finanskrisen som slo til for fullt fra 2008 (2, 3).

Global ernæring som fagfelt må imidlertid også identifisere og kritisk vurdere ulike organisatoriske nivåer der ernæringssituasjonen løpende analyseres og utredes av verdens stater i fellesskap gjennom internasjonale og regionale organisasjoner og deres sekretariater. Det igjen betinger kjennskap til både De forente nasjoner (FN) og andre internasjonale organisasjoner som jobber med ernæring, og regionale overbygninger som Den europeiske unionen (EU). Norge som medlemsland i FN deltar i de forskjellige spesialiserte særorganisasjonene i FN som Verdens helseorganisasjon (WHO), FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO), FNs Matvareprogram (WFP), Det internasjonale fond for landbruksutvikling (IFAD) samt FNs barnefond (UNICEF), for å nevne noen2. Alle disse jobber med matsikkerhet og ernæring ut fra sine ulike mandater, bygget på generelle internasjonale forskningsresultater, løpende informasjon fra medlemslandene, egne ekspertutredninger og rapporter, og ikke minst krav fra sivilsamfunnsorganisasjoner som pådrivere. Statene kan i de mellomstatlige styringsorganene forsøke å enes om hvor prioriteringer bør ligge, som så må tilpasses til egen nasjonal ernæringspolitikk og knappe budsjetter. EU med sin næringsmiddellovgivning og direktiver berører Norge gjennom Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS).

Alt dette danner grunnlag for oppfølging av hva medlemsstatene ønsker skal bli gjort i form av sekretariatenes utarbeidelse av nye globale anbefalinger og vedtak i de mellomstatlige styringsorganene. Flere norske ernæringsstudenter har fått lære om slike prosesser gjennom praksisopphold eller som junioreksperter spesielt i FN-systemet, og noen har valgt å etablere seg med videre karriere innenfor dette. Det synes for øvrig å være noe begrenset engasjement i det norske ernæringsmiljøet for hva som skjer i FN. Dette er synd på et tidspunkt i historien da interessen for ernæring i FN aldri har vært større.

Jeg har i denne artikkelen valgt ut to-tre «ramme-begivenheter» som kan trigge større aktivitet i ernæringsmiljøet vårt til både å innhente og tilføre ny kunnskap til feltet «global ernæring». Det er viktig at dette skjer i Norge der vi har kort vei til myndigheter som kan bidra til at ernæringsinteresser blir løpende ivaretatt i relevante fora i FN og andre internasjonale mulighetsrom. Men dette skjer ikke automatisk og krever faglige og sivile pressgrupper.

Globale mål for bærekraftig utvikling 2016–2030

I september 2015 vedtok FNs Generalforsamling de såkalte «Bærekraftsmålene» – UN Sustainable Development Goals (4), knyttet til Agenda for Sustainable Development 2030 (Agenda 2030) (5). Disse avløste «tusenårsmålene» – UN Millennium Goals (6), som omfattet åtte mål som FNs medlemsstater i 2000 hadde blitt enige om å etterstrebe fram til 2015. Målene inkluderte blant annet en halvering av antallet som lever i ekstrem fattigdom. Det var også en rekke konkrete og målbare delmål som for eksempel nedgang i underernæring. Flere stater nådde en del av målene innen fristen (7). Tusenårsmålene hadde samtidig blitt omtalt som for snevre og mange ivret for at de nye målene fra 2015 måtte være mer omfattende. Det ble til 17 Bærekraftsmål og 167 delmål. Bærekraftsmålene er blitt mottatt både med begeistring og kritikk for at de favner for vidt. De fleste berømmer at 193 medlemsstater faktisk kunne komme fram til enighet om formuleringene og slutte seg til et slikt vidtrekkende dokument, selv med sine utvilsomt mange indre motsetninger når det kommer til prioriteringer.

FNs tidligere generalsekretær Ban Ki-moon besøker et ernæringsrehabiliteringssenter for barn ved Schipra Hospital i Ougadougo, Burkina Faso, 3. mars 2016. Foto: UN Photo/Evan Schneider

En omtale av globale ernæringsutfordringer i 2017 må ta utgangspunkt i disse målene. Som tidligere omtalt i NTFE av Tone Berg i 2015 (8), er våre felles ernæringsinteresser umiddelbart hjemlet i mål 2: Utrydde sult, oppnå matsikkerhet og bedre ernæring, og fremme bærekraftig landbruk, og mål 3: Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle, uansett alder. En rekke av de øvrige målene er igjen, direkte eller indirekte, av høy relevans for disse målene. Å fremme Bærekraftsmålene vil bety globale krafttak som må bygge på kunnskap, evidens og erfaringer innenfor flere disipliner og sektorer. I tillegg må en se utover disse og finne sammenhenger og årsaksforhold i en kompleks og dynamisk samfunnsforståelse. Ernæringsmiljøene bør følge spesielt godt med på de mange nye globale utfordringene og mulighetene som vil melde seg gjennom arbeidet med Bærekraftsmålene.

Fra ICN2 til FNs Tiår for ernæringstiltak

Samtidig utfordres vi av en annen overordnet begivenhet – nemlig proklamasjonen i FNs Generalforsamling i april 2016 av et FNs tiår for ernæringstiltak 2016–2025 (UN Decade of Action on Nutrition).(9) Slike «Tiår» opprettes for å styrke oppmerksomheten på områder som Generalforsamlingen finner viktige nok til å fortjene dette. Det bekrefter den stadig voksende interessen for ernæringsspørsmål i de senere årene på toppnivå i FN. Den nylig avgåtte generalsekretæren Ban Ki-moon ledet for eksempel i 2010 og 2011 viktige såkalte høynivå-møter i forkant av FNs Generalforsamling om høsten de samme årene. Disse møtene hadde fokus på temaene helse hos kvinner og barn3 og forebygging og kontroll av ikke-smittsomme sykdommer dels med årsak i feilaktig kosthold4. FN har i det hele tatt vært førende for mange av de globale ernæringspolitiske trendene som en har kunnet observere siden den betydningsfulle «World Food Conference» i Roma i 1974. Dette møtet var det første i sitt slag, organisert av FAO på vegne av FN, og inneholdt blant annet en kraftfull resolusjon om ernæring som ble viktig i oppfølgingen av konferansen. Disse trendene var imidlertid lenge knyttet til interessefeltene til de enkelte spesialiserte FN-organisasjonene. Dette har gjort at FN ikke nødvendigvis har kunnet stå fram med ett bestemt syn og prioriteringer alle var enige i. Her kommer FNs tiår for ernæringstiltak inn som noe som – ideelt – kan endre dette og gi større samlet autoritet og kanskje redusere institusjonelle interessemotsetninger i kampen for matsikkerhet og bedre ernæring. Det kommer i høy grad an på om en også kan finne fram til institusjonelle samordningsmekanismer over fag- og sektorgrenser på land-nivå. Innenfor FN har den såkalte UN Standing Committee on Nutrition (UNSCN) lenge hatt mandat til å forsøke å harmonisere synet på ernæringsprioriteringer og ernæringspolitikk mellom de aktuelle FN-organene. Denne vil nå spille en viktig rolle i arbeidet med videreutvikling av arbeidsprogrammet for ernæringstiåret i nær kontakt med FN-organene, medlemslandene i FN, sivilsamfunnsorganisasjoner og akademia.

En høynivå-bestemmelse i FN om en tiårsmarkering vil alltid ha en forberedelseshistorie. Her er den særlig knyttet til den andre store FN-konferansen om ernæring (Second International Conference on Nutrition (ICN2)) som ble holdt i Roma i november 2014, organisert av FAO og WHO (10). Den første (ICN 1) ble holdt i 1992, også i Roma. Dette var før en snakket om ernæringstransisjonen med fedme-epidemien og relaterte ikke-smittsomme sykdommer, som først fikk oppmerksomhet noen år senere og endret det globale totalbildet. Selv om mye skjedde i årene etter ICN 1, var det likevel ikke før i 2014 at FNs medlemsland igjen var samlet i Roma for «å gjøre opp status» og se framover.

ICN2 trakk fram helheter og sammenhenger mellom matproduksjon og mattilførsel på den ene siden, og ernæringsbasert helse på den andre. Et slagord har derfor i noen år vært «ernærings-sensitivt landbruk» (11). Sluttdokumentene fra ICN2 består av en kort politisk deklarasjon og en frivillig rammeplan for handling med i alt 60 anbefalinger til alle FNs medlemsstater, sivilsamfunn og næringsliv. De reflekterer en rimelig forståelse og aksept av hvordan endringer i ernæringsbildet i ulike land er klart knyttet til ofte gjennomgripende samfunnsendringer som del av den økonomiske globaliseringen, men også til variasjoner i landenes styresett med konsekvenser for mattilførsel og helse.

?De norske forberedelsene ble som vanlig ved slike anledninger, ledet av Utenriksdepartementet (UD) i samarbeid med de relevante fagorganene – i dette tilfelle Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og herunder også Helsedirektoratet. UD inviterte til forhåndskontakt med både eksperter i akademia og sivilsamfunnsorganisasjoner, som også var representert og deltok aktivt i den norske delegasjonen. Det norske ernæringsmiljøet var representert i denne av Professor Liv Elin Torheim ved HiOA. Offisielle representanter fra de nevnte fagorganene satt i noen av de internasjonale arbeidsgruppene som skulle uforme utkastene til sluttdokumenter fra konferansen, men prosessen var vanskelig og treg. Norge gjorde en iherdig innsats for å få inn en beskrivelse av hva en «healthy diet» består i, samt at vi må få til bærekraftige og sunne «food systems» og hva dette innebærer av roller og plikter. Her møttes motstridende interesser i formuleringene, som i noen tilfelle kan skyldes at matvareindustrien har hatt en viss innflytelse på enkelte lands holdninger til f.eks. å si at sukkerforbruket må begrenses. Norge fikk imidlertid inn en paragraf som sikrer fisk en plass i oppfattelsen av begrepet landbruk i forbindelse med ernæring, der fisk ofte blir uteglemt.

Anbefalingene fra ICN2 har dannet utgangspunkt for arbeidsprogrammet som er foreslått for ernæringstiåret, se mer om dette i referanse nr 11.

Hva er formålet og merverdien av ernæringstiåret?

Et utkast til arbeidsprogram for ernæringstiåret ble sendt på åpen elektronisk høring i slutten av januar 2017 for innspill, og interesserte kan nå lese en ny versjon som ble lagt ut 5. mai (11).Ett formål med tiåret er å utforme en klart definert, tidsbunden og operasjonell ramme for iverksettelse av forpliktelsene som medlemsstatene har sluttet seg til på ICN2 og under Agenda 2030 for bærekraftig utvikling. Det skal skje gjennom å katalysere, tilrettelegge og tilpasse pågående tiltak av ulike aktører fra alle relevante sektorer og derigjennom fostre en global prosess for å utrydde alle former for feilernæring og sikre at ingen blir glemt. Alle medlemslandene skal støttes i dette arbeidet. Det skal stimuleres til en effektiv fortolkning av ICN2-anbefalingene og 2030-agendaen til konkret nasjonal ernæringspolitikk og -programmer. Videre skal tiåret fremme sammenhenger mellom nasjonal, regional og global ernæringspolitikk på tvers av sektorer blant annet gjennom å overvåke og rapportere virkninger av policy på nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Det må også etableres et globalt rammeverk for ansvarliggjøring på tvers av sektorer og interessegrupper, basert på allerede eksisterende mekanismer, prosesser og verktøy.

Dette er store ambisjoner som forhåpentligvis vil inspirere. Det pekes imidlertid på at ernæringsutfordringene for FNs medlemsstater er komplekse, og at å løse disse utfordringene krever sterkt og vedvarende politisk lederskap. Det foreløpig foreslåtte arbeidsprogrammet for tiåret er formulert i seks tiltaksområder, der hvert område har henvisninger til hvilke anbefalinger fra ICN2 det bygger på. Hvert tiltaksområde innebærer utfordringer en allerede har diskutert og jobbet med på sektornivå over lang tid. Tiåret skal tjene som en overbygning for samordning og forsterkning av disse. De foreslåtte tiltaksområdene må derfor ikke betraktes som atskilte siloer, men som rammer for ernæringspolitikk og programmer som vil måtte knyttes til flere av områdene samtidig. De endelige prioriteringene og utforming av spesielle tiltak er avhengige av interesse og engasjement fra de enkelte lands myndigheter og andre potensielle aktører. Det blir derfor nødvendig med en kartlegging av eksisterende initiativ og innsatser, finansieringsmekanismer og politiske føringer. Dette vil sikre at ernæringstiåret reflekterer medlemsstatenes behov, i tillegg til at det globale ernæringsmiljøet kan bidra til å skape fokus på de gapene som eksisterer. Således hadde f.eks. WHO til årets generalforsamling (Verdens helseforsamling 22.-30 mai 2017) allerede utarbeidet sin egen første fullstendige ernæringsstrategi for perioden (23), med deltakelse fra alle relevante deler av organisasjonen og der «Avdeling for ernæring for helse og utvikling» står sentralt.

Forslagene til tiltak under ernæringstiåret

I dette avsnittet gjengis overskriftene for de seks tiltaksområdene i Arbeidsprogram for ernæringstiåret (11) og enkelte stikkord fra innholdet i disse5. Programmet skal ikke oppfattes som skrevet i stein, men vil fungere som et «levende dokument» som videreutvikles i et løpende og inkluderende samarbeid som bygger på og knytter sammen initiativ fra medlemslandene og deres partnere.

Tiltaksområde 1: Bærekraftige og robuste matsystemer for sunne kosthold

En matsystem-tilnærming fra produksjon til foredling, lagring, markedsføring, dagligvare-handel og forbruk, er viktig for å muliggjøre et sunt og bærekraftig kosthold, da isolerte tiltak har begrenset effekt i det lange løp. Her omtales tiltak langs hele matkjeden som må ta i betraktning WHOs retningslinjer for et helsefremmende kosthold. Mattrygghet blir viet mye oppmerksomhet som en integrert del av en bred matsikkerhetsforståelse.6 Det forutsees særlig store utfordringer ved å omforme internasjonale etablerte standarder til nyttig nasjonal politikk og tiltak.

Tiltaksområde 2: Samordnede helsesystemer for universell dekning av essensielle ernæringstiltak

Dette sees som del av det bredere «universell helsedekning» (Universal Health Coverage) som tidligere er lansert7. Gjennom å inkludere anbefalinger fra ICN2s handlingsplan i tiltak for sterke og robuste helsesystemer med universell dekning, manes det til innsats for universell tilgang til direkte ernæringstiltak. Dette bør samtidig skje innenfor relevante helseprogrammer som også kan virke positivt på ernæringsstatus mer indirekte.

Tiltaksområde 3: Sosiale støtteordninger og ernæringsopplysning

Sosiale støtteordninger omfatter blant annet programmer for utdeling av mat, pengeoverføringer (cash transfers), opprettelse av nye arbeidsplasser og skolematordninger. Disse kan øke inntekter og styrke motstandsevnen til familier i en krisesituasjon, og bør kombineres med ernæringsopplysning. Underlig nok har dette første utkastet ikke tatt med tilgang til såkalte mikrokreditter (smålån) i dette tiltaksområdet. Slike lån har vist seg å være viktig verktøy i fattigdomsreduksjon i mange land, ikke minst for kvinner.

Tiltaksområde 4: Handel og investeringer for bedrede ernæringsforhold

Handelsavtaler og næringslivsinvesteringer påvirker matsystemer på globalt, regionalt, nasjonalt og lokalt nivå. Dette skjer gjennom påvirkning av matvarepriser, tilgjengelighet, tilgang og forbruk og med føringer for mattrygghet, kostmønstre og ernæring. Samsvar mellom handel og ernæringspolitikk kan derfor være avgjørende. Internasjonale standarder for bedre tilgjengelighet og tilgang til trygg og næringsrik matforsyning må utvikles gjennom egnede handelsavtaler og retningslinjer, herunder økonomiske virkemidler som beskatning, subsidier for sunn mat og fjerning av subsidier for usunn mat.

Tiltaksområde 5: Trygge og støttende omgivelser for ernæring på alle alderstrinn

Viktigheten av miljøfaktorer understrekes i utviklingen av underernæring, både hjemme, på skoler, sykehus og arbeidsplasser, i matproduksjon og i urbane omgivelser. Rent drikkevann og tilfredsstillende sanitære forhold forebygger diarésykdommer og sikrer bedre ernæring. Fokus må settes på forbedret hygiene, endring av sosiale normer, bedre forvaltning av menneskelig avfall og avløpsvann, og full eliminering av åpen avføring innen 2025, som i dag praktiseres av over 1 million mennesker. Området omfatter også behovet for å fremme, beskytte og støtte amming under alle forhold inkludert på arbeidsplasser.

Tiltaksområde 6: Gjennomgang, styrking og fremme av styresett og ansvarliggjøring på ernæringsområdet

Like viktig som hva som skal ligge i tiltakene, er hvordan de skal gjennomføres. Arbeidsprogrammet ser som avgjørende krav for framgang at det utvikles tverrsektorielle handlingsplaner for ernæring med ulike aktører og interessegrupper involvert, og at disse bør koordineres av et nasjonalt sektor-overgripende organ. Medlemsstater som allerede har slike planer eller organer bør oppdatere disse i tråd med anbefalingene fra ICN2-erklæringen8. Det er viktig med styringsmekanismer som kan unngå interessekonflikter. Tiltaksområdet omfatter fornyet og styrket overvåking av ernæringspolitikk, lovgivning og selve gjennomføringen av programmer.

Ban Ki-moon (i midten) besøker International Centre for Diarrhoeal Disease Research i Dhaka, Bangladesh, som inkluderer en post for ernæringsrehabilitering. Foto: UN Photo/Mark Garten

Konkluderende kommentar: Ernæringstiåret – realistisk håp eller luftslott?

Den nylige avgåtte generaldirektøren i WHO, Margaret Chan, uttalte i juli 2016: «Aldri før har ernæring stått så høyt på medlemslandenes politiske dagsorden, Tiåret for ernæringstiltak er en unik mulighet til drastisk å endre vårt matmiljø, utrydde sult og forebygge feilernæring verden over9

Det er for tidlig å si hva ernæringstiåret kan føre til i praksis.10 På den positive siden kan en bl.a. notere vektleggingen av bedre samhandling og integrasjon mellom flere viktige plattformer for ernæring: FNs Komite for verdens matsikkerhet (CFS) (12)11, det landfokuserte initiativet Scaling up Nutrition (SUN) (13), Every Woman, Every Child Movement (14) – og mange andre. Det vil også uten tvil være et fornyet insentiv til UNSCN som tidligere nevnt som et forsøksvis harmoniserende bindeledd mellom de ulike FN-organene som er aktive på ernæringsfeltet (15).

For en som lenge har fulgt utviklingen i global ernæring kommer det likevel unektelig opp flere opplevelser av déjà-vu. Samordning er vakkert, men uhyre vanskelig. Min avventende skepsis ligger nok i om verdenssamfunnet er klar for en virkelig problematisering av de særinteresser og maktforhold som i siste instans er med på å bestemme ernæringspolitisk utvikling og motkrefter. Her blir det også et spørsmål om å kunne håndtere interessekonflikter12 (16). En av utfordringene er de store multi- og transnasjonale næringsmiddelselskapene, eller BIG FOOD, med sin ofte uetiske markedsføring av usunn mat rettet mot barn (17, 18)13 . Et av reguleringstiltakene som har vært foreslått er å hindre at slik markedsføring blir sendt i beste TV-sendetid for barneprogrammer. Tiltaket ble raskt udatert fordi barn heller er på internett, og digital markedsføring gjennom sosiale media er blitt den nye utfordringen (19). Samtidig er stor-industrielle landbruksinteresser i konflikt med ønskemål om matproduksjon og kommersiell utnyttelse av lokale matressurser i småskala for fortsatt sysselsetting og bærekraftige levekår på landsbygda i mange land. Kan ernærings-sensitivt landbruk bli en realitet i dette spenningsfeltet (20)?

I det tverrfaglige norsk-baserte forsknings- og aksjonsnettverket: Food, Human Rights and Corporations (FoHRC) 14 tar vi opp slike utfordringer. Flere involverte har lang fartstid fra arbeid med sammenhenger mellom ernæring og menneskerettigheter, og erfaringene anvendes nå i lys av «FNs veiledende prinsipper om næringsliv og menneskerettigheter» som ble vedtatt av FNs menneskerettighetsråd i 2011 (21). FoHRC ønsker å definere nærmere hva disse bør innebære for matindustrien (22). Foreløpig har ikke arbeidsprogrammet for ernæringstiåret noe med om dette, men åpner under «Prinsipper for ernæringstiåret» for å trekke inn internasjonale menneskerettigheter i gjennomføringen:

«Ernæringstiåret muliggjør et miljø der nasjonal, regional og internasjonal politikk og programmer respekterer, beskytter og oppfyller alles rett til å ha tilgang til trygg, tilstrekkelig og ernæringsriktig mat, i samsvar med den grunnleggende retten til fullgod mat og til frihet fra sult som nedlagt i den Internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og andre relevante FN-instrumenter.» (11, paragraf 16).

Det er ikke foreløpig sagt noe særlig i arbeidsprogrammet om hva dette ville innebære i praksis. FoHRC vil bygge videre på denne invitten og spesielt bidra til å understreke statenes forpliktelser til å beskytte sin befolknings etablerte rett til fullgod mat og kostholdsrelatert helse. Det kan gi ny styrke til ønskelige reguleringer av matindustrien, men også kanskje til å få denne til selv i høyere grad å respektere disse og andre menneskerettigheter. Dette innovative feltet roper på forskning, og flere masterstudenter i ernæring ved HiOA er allerede involvert med interessante problemstillinger.

Fra januar i år fikk FN ny generalsekretær: António Guterres, tidligere statsminister i Portugal og senere FNs Høykommissær for flyktninger i ti år. Det er neppe tvil om at også han vil kunne bli en støtte- og medspiller for ernæringstiåret dersom medlemsstater som Norge spiller kortene sine godt og blir støttet opp av ernæringsfagmiljøene som også bør se sin rolle som pådrivere. Det kan i den sammenheng være grunn til å avslutte med følgende nylige ytring av Guterres i februar 2017: «For å håndtere globale utfordringer må vi gjenoppbygge troen på nasjonale og multilaterale styresett.»15

Dette bør gjelde på ernæringsområdet som på alle andre globale interessefelt.

REFERANSELISTE

  1. Drewnowski A, Popkin BM, The nutrition transition: new trends in the global diet, Nutrition reviews, 1997, Vol.55 (2), s.31–43.

  2. Garcia RA, Child poverty and malnutrition rise in Spain as austerity measures bite, British Medical Journal, 2013 Aug 23; 347:5261

  3. Loopstra R, Reeves A, Stuckler, A, Rising food insecurity in Europe, Lancet, May 2015, Vol. 385, No. 9982, p.2041

  4. UN Sustainable Development Goals, 2015 September, United Nations. Se: http://www.undp.org/content/undp/en/home/presscenter/pressreleases/2015/09/24/undp-welcomes-adoption-of-sustainable-development-goals-by-world-leaders.html

  5. Transforming our world: the 2030 Agenda for Sustainable Development. Sustainable Development Knowledge Platform, 2015, United Nations. Se: https://sustainabledevelopment.un.org/post2015/transformingourworld

  6. We can end poverty. The Millennium Development Goals and Beyond. 2015, United Nations. Se: http://www.un.org/millenniumgoals/bkgd.shtml

  7. The Millennium Development Report 2015. 2015, United Nations. Se: http://www.un.org/millenniumgoals/2015_MDG_Report/pdf/MDG %202015 %20rev %20(July %201).pdf

  8. Berg T. FNs bærekraftsmål: Sult skal utryddes innen 2030, Norsk Tidsskrift for Ernæring 15 (4)

  9. UN Decade of Action on Nutrition. Resolution adopted by the General Assembly, 2016 April, U.N.Doc. A/RES/70/259. Se: http://www.un.org/en/ga/search/view_doc.asp?symbol=A/RES/70/259

  10. Second International Conference on Nutrition – better nutrition, better lives. 2014 November, FAO: Rome. Se: http://www.fao.org/about/meetings/icn2/en/?! %05=

  11. Work Programme of the UN Decade of Action on Nutrition, 2016–2025. 2nd Draft, 5 May 2017, Se: https://www.unscn.org/uploads/web/news/Work-Programme_UN-Decade-of-Action-on-Nutrition.pdf

  12. Committee on World Food Security, United Nations. Se: http://www.fao.org/cfs/cfs-home/about/en/

  13. SUN – Scaling Up Nutrition. Se: http://scalingupnutrition.org/

  14. Every Woman, Every Child. Se: http://www.everywomaneverychild.org/

  15. UNSCN – UN System Standing Committee on Nutrition. Se: https://www.unscn.org/

  16. World Health Organization (WHO), 2015. Addressing and managing conflicts of interest in the planning and delivery of nutrition programmes at country level. Report of a technical consultation convened in Geneva, Switzerland, on 8–9 October 2015. http://apps.who.int/iris/bitstream/10665/206554/1/9789241510530_eng.pdf?ua=1,

  17. Set of Recommendations on the marketing of foods and non-alcoholic beverages to children. 2010, WHO. Se: http://www.who.int/dietphysicalactivity/publications/recsmarketing/en/

  18. A framework for implementing the set of recommendations on the marketing of foods and non-alcoholic beverages to children. 2012, WHO. Se: http://www.who.int/dietphysicalactivity/framework_marketing_food_to_children/en/

  19. Tackling food marketing to children in a digital world: trans-disciplinary perspectives Children’s rights, evidence of impact, methodological challenges, regulatory options and policy implications for the WHO European Region. 2016 November, WHO, Regional Office for Europe. 58 s.

  20. The Nutrition Sensitivity of Agriculture and Food Policies. A syntesis of Eight Country Case Studies. 2014, March, UN Standing Committee on Nutrition (UNSCN), 69 s.

  21. Guiding Principles on Business and Human Rights. Implementing the UN «Protect, Respect, Remedy» Framework. 2011 June, UN Human Rights Council. Se: http://www.ohchr.org/Documents/Publications/GuidingPrinciplesBusinessHR_EN.pdf

  22. Eide WB, Torheim, LE, Løvhaug AL, Eide A, 2017. Progress in defining and promoting respect for human rights in the food and nutrition-relevant business sector. UNSCN News, 42. Under publisering; fra ultimo juni 2017 tilgjengelig på...

  23. WHO, 2017, Ambitions and Action in Nutrition 2016–2025, Se: http://apps.who.int/iris/bitstream/10665/255485/1/9789241512435-eng.pdf?ua=1

Sluttnoter

  1. Masterserien Global Nutrition på 3 10-vekttallskurs ble tilbudt internasjonalt ved UiO i 17 år men ble stoppet i 2012 da ernæringsstudiet ved UiO ble omgjort til profesjonsstudium i klinisk ernæring. Denne serien hadde etter noen års drift på UiO blitt videreutviklet i nært samarbeid med det nye studiet i Samfunnsernæring ved daværende HiAK, og deler av den tilbys nå i regi av HiOA.

  2. FNs organisasjonskart gir god oversikt over organisasjonens struktur og de forskjellige underorganer, se: http://www.un.org/en/aboutun/structure/pdfs/17–00023e_UN %20System %20Chart_8.5x11_4c_EN_web.pdf

  3. ii Møtet ble holdt I forbindelse med et toppmøte om tusenårsmålene, og Generalsekretæren lanserte her rapporten Global Strategy for Women’s, Children’s and Adolescents’ Health. Denne er senere oppdatert og videreutvklet og foreligger nå som The Global Strategy for Women’s, Children’s and Adolescents’ Health 2016–2030, tilgjengelig fra http://www.who.int/pmnch/activities/advocacy/globalstrategy/en/

  4. Se fyldig omtale og dokumenter fra dette møtet på: http://www.who.int/nmh/events/moscow_ncds_2011/round_tables_summary.pdf?ua=1

  5. «Stikkordene» er forfatterens ansvar og bør utfylles ved lesing av originaltekstene.

  6. For lesere som er ukjente med matsikkerhetsdiskusjonen er følgende kjernedefinisjon fra Verdenstoppmøtet om mat (World Food Summit) i Roma i 1996 relevant både på globalt, nasjonalt of husholdsnivå: «Matsikkerhet eksisterer nå alle mennesker, til enhver tid, har fysisk og økonomisk tilgang til nok, trygg, og næringsrik mat som møter deres kostholdsbehov og matpreferanser for et aktivt og sunt liv.»

  7. Se http://universalhealthcoverageday.org/uhc-day-2014/. Dette er også gått inn som del av FNs Bærekraftsmål 3.

  8. Norge har gjennom tidene hatt ulike interdepartementale og /eller faglige samordningsformer, på ulike nivå og med ulik suksess og bærekraft. Ernæringstiåret bør kunne inspirere til ny tenkning og initiativ om dette også i vårt land!

  9. Fra WHOs og FAOs felles lansering av FNs Tiår for ernæringstiltak i New York 19. juli 2016. Disse to blant FNs særorganisasjoner skal ledet arbeidet med gjennomføringen av tiåret.

  10. Et eget nummer av UN SCN News (nr. 42) vil ha Ernæringstiåret som tema og vil være tilgjengelig i juni 2017.

  11. Komplementært til helse- og ernæringsstrategiene fra WHO har CFS under løpende utarbeiding «Global Strategic Framework on Food Security and Nutrition», med fjerde og hittil siste versjon i 2015, se http://www.fao.org/3/AV031e.pdf

  12. WHOs ernæringsavdeling (Department of Nutrition for Health and Development) har et pågående arbeid om interessekonflikter etter ønske fra medlemsstater gjennom resolusjon WHA65.6 i FNs Menneskerettighetsråd i 2012, se mer i referanse 16 her.

  13. Norge ved Helsedirektoratet engasjerte seg tidlig i dette ved bl.a. å ta initiativ til European Action Network on Reducing Marketing Pressure on Children som ble etablert i 2008 og lenge var ledet av Norge, nå av Portugal, se: http://www.euro.who.int/en/health-topics/disease-prevention/nutrition/policy/member-states-action-networks/reducing-marketing-pressure-on-children

  14. https://www.jus.uio.no/smr/english/research/projects/fohrc

  15. Sitatet av António Guterres på engelsk: «To deal with global challenges we must rebuild trust in national & multilateral governance.» Fra en tale på World Governance Summit, Dubai, 13.februar2017. Twitter: bit.ly/2koU4Pi