Bokomtale

Immun – kroppens evige kamp for å overleve

En herlig sammensmelting av medisinsk historie og menneskelige møter med mikrober til skade og gavn. Til tross for bokens undertittel er det alt annet enn en kamp å lese Spurklands immunologiske skildringer.

Forfatter: Anne Spurkland, Immunolog og professor i medisin, Utgiver: Spartacus Forlag, 2017

Spurkland underholder leseren fra start til slutt med spennende og morsomme historiske beretninger og interessante kasuistikker. Kasuistikkene er av og til rørende, som med faren som satser alt i forsøket på å behandle sin sønns sjeldne tilstand, mens de andre ganger er nærmest komiske i lyset av nåtidens kunnskap. Man blir minnet om forskningens umistelige rolle og hvor fort utviklingen har gått. At kvinner døde i barsel fordi alle legestudentene skulle palpere intime områder med urene hender for bare 170 år siden fremstår som en eventyrfortelling.

Kasuistikkene er også tidvis hentet fra personlige erfaringer. Spurkland bruker blant annet sin egen bakvendte slektsforskning for å illustrere Darwins prinsipper og genenes betydning for immunforsvarets utvikling. Vi får servert personlige historier fra barndommen, referanser til matlaging, og en del av bakgrunnen for Spurklands forrige bokutgivelse «Frie kaker».

Den røde tråden i boken er forskningens utvikling og fortløpende oppdagelser i det nye faget immunologi. Parallelt med historiefortelling og kasuspresentasjoner leder forfatteren oss gjennom immunforsvarets oppbygging og funksjon. Ulike celletyper og mekanismer formidles bit for bit, akkompagnert av håndtegnede enkle illustrasjoner. Uten forkunnskaper om emnet kan det nok likevel være vanskelig å henge med i alle svingene. Mot slutten legges det til flere detaljer, og selv om en oversikt over de ulike celletypene foreligger i skriftlig form, savner jeg av og til en side der alle de hvite blodlegemene er tegnet opp samlet.

Oppdagelsene vi får presentert gjennom boken følger en tidslinje fra Louis Pasteur frem til i dag, og Spurkland byr til slutt på enkelte gløtt inn i fremtidens behandlingsmuligheter. Siste forsker som omtales er ikke overraskende Emmanuelle Carpentier.

Boken er godt gjennomarbeidet og det merkes at forfatteren er en professor med interesser utover eget fagfelt. Historiske beretninger er supplert med gamle avisutklipp og brev, og alle fakta er referert til på ryddig vitenskapelig vis. I tillegg har boken ordforklaringer, persongalleri og indeks, og blir således et tilgjengelig oppslagsverk. Den kan likevel ikke defineres som en lærebok, men hører til under kategorien sakprosa. For helsepersonell kan boken være en morsom måte å repetere grunnleggende immunologi på uten å måtte slå opp i en tung lærebok. Etter å ha lest alle 416 sider sitter jeg litt igjen med en følelse av å ha «runda» immunforsvaret.

«Immun» er underholdning og samfunnsopplysning kombinert på beste vis. Boken avsluttes med «Annes 32 råd for å hjelpe immunforsvaret», en liste som ikke er umulig å følge og som kanskje kan bidra til bedre folkehelse? Spurklands bok anbefales til alle som har interesse av å lære om vårt utrolige immunforsvar. Kanskje sitter du igjen med nok kunnskap til at du kan besvare spørsmålene; Kan vi trene opp immunforsvaret til å bli enda bedre? Og vil vi egentlig det?