Matproduksjon basert på norske ressurser er nødvendig

Mye tyder på at å utnytte beitemark ved husdyrhold kan være bærekraftig i «gresslandet» Norge. Foto: shutterstock.com

Tanja Kalchenko kommenterer min artikkel «Bærekraftig kosthold er mer enn klima» i nummer 2/2018 (1). Det må først påpekes at artikkelens hensikt er å belyse norske naturressurser og matproduksjon, ikke sunnhet. Derfor oppfordres det ikke til hverken økt kjøttkonsum eller husdyrproduksjon på bekostning av plantevekster. Tvert imot påpeker jeg at potensialet for dyrkning av plantevekster til humankonsum er større enn dagens arealbruk. Vi kan og bør øke andelen planteproteiner fra oljevekster, havre, poteter og belgvekster! Kalchenko mener videre at jeg ikke problematiserer importen av proteinrike vekster, men artikkelens bakteppe er de globale utfordringene relatert til grovfôrproduksjon og importen av planteprotein. Som illustrert av Foods of Norway (2) og ny beiteteknologi (3), tas dette på alvor.

Ingen argumenterer for å bygge ned planteproduksjon, men den ene matproduksjonen utelukker ikke den andre – det er ingen motsetninger mellom økt plante- og husdyrproduksjon (4).

Påstanden om at «Norsk jordbruksareal er i hovedsak egnet til og brukes til husdyrproduksjon», er et sitat fra samme rapport som Kalchenko viser til (5). Selv om norsk vinter setter begrensninger, sementerer direktøren for Norsk landbrukssamvirke: «Norge bør produsere så mye poteter, grønnsaker og matkorn der det er mulig, men du skal være lite bereist for å ikke skjønne at Norge likevel vil forbli et grasland» (3). NIBIO sier at det er et «Stort avlingspotensial i graslandet Norge» og at «tallene fra offisiell statistikk trolig er alt for lavt» (6). Stortingsmeldingen fra Klima- og miljødepartementet lyder: «Ressurser og arealer må tas i bruk og utnyttes på en måte som sikrer tilstrekkelig matproduksjon, tilpasset de naturgitte forholdene» (7). Videre påpeker Landbruks- og matdepartementet: «Regjeringen legger vekt på bruk av nasjonale ressurser som grovfôr og beite. Beitebruk er en økologisk og økonomisk bærekraftig måte å bruke norske arealressurser til å produsere mat. I tillegg til å bidra til matproduksjon er beitebruk viktig for å nå mål om pleie av kulturlandskap og ivaretakelse av biologisk mangfold» (8).

Jeg stiller meg derfor uforstående til at dette entydige og konsistente budskapet av Kalchenko blir tolket som å være basert på «sviktende grunnlag» og at jeg «trekker konklusjoner som ikke stemmer».

Kalchenko mener at mesteparten av fulldyrket eng kan byttes ut med planteproduksjon, men unnlater å nevne at dette er en antagelse og at «estimatene er bekreftet med stor usikkerhet: Det er forutsatt dyrking av poteter og grønnsaker en gang hvert femte år på all fulldyrka eng. I virkeligheten må en anta at en del av arealet med fylldyrket eng ikke er egnet til åkervekster på grunn av f. eks. stor erosjonsfare eller høyt steininnhold.».

Det betyr ikke at en ikke skal forsøke; potetproduksjonen har lavere krav til jordsmonnet og er lite arealkrevende. Om dagens etterspørsel dobles, vil arealet øke fra 2 til 4 % og er ikke i konflikt med husdyrproduksjonen (9).

Optimalt skulle vi produsert mest mulig matkorn, men potensialet begrenses av klimaet: Mellom 1999 og 2017 utgjorde matkorn 3 % – 8 % av det totale kornarealet og de fleste egnete arealene er allerede i bruk (5). Jeg vil modifisere mitt utsagn om at «vi har ubegrenset vann» (1) til «rikelig med vann». Sesongen 2017 ble våt, og i 2018 har rekordtørken gitt en prekær situasjon for korn- og grasavlingene (10). På grunn av klimaendringene kan det skje mer regelmessig (11).

Halm er strå og blad fra modent korn og er rester etter tresking. Halm anses som mindreverdig fôr, men gis nå på grunn av tørken. En skadet korn- og grasåker kan ikke spises av mennesker, men kan omgjøres av husdyr som gir både melk og kjøtt. Dette utgjør et beredskapslager ved dårlige tider og kan bygges opp igjen i gode. Ved overskudd er det mulig å eksportere til andre land med dårligere forutsetninger for husdyrproduksjon (12). Som påpekt er Norge et av landene hvor drøvtyggere (13) kan være mer effektive til å omgjøre gras og degraderte plantevekster til protein av høy kvalitet. Ved vurdering av husdyrets bidrag til matforsyning og miljøpåvirkning, gis det økt oppmerksomhet til at proteinkvaliteten er større enn antatt (14, 15, 16). I en verden hvor matsvinn og mulig fremtidig global underproduksjon av protein og energi står på agendaen (5), må slike ressurser brukes, ikke kastes!

Noen av kornarealene kan helt riktig brukes til å dyrke proteinvekster som erter og åkerbønner, men kun på de beste arealene. Videre blir dette en direkte konkurrent til de mer energirike matkornvekstene. Det må ikke overses at klimaet vårt gir begrensinger for å dyrke planteproteinvekster (17). Temperaturen i Norge er allerede på ytterpunktet for aktuelle sorter. I et vekstdøgn er middeltemperaturen over 5°C. Man kan bruke sorter med lavere veksttid, men det gir økt risiko for svakere spisekvalitet. Klimaendringer kan gjøre det lettere, men gir samtidig mer ustabile værforhold for sensitive sorter, med økt risiko for værskader.

Om matkornarealene på 150 000 dekar, hovedsakelig rundt Oslofjorden, byttes ut med belgvekster, vil det teoretisk gi ca. 60 000 tonn og erstatte opp mot 10 % av animalske proteiner (18). Dette gir 6 g protein per innbygger per dag. Slike proteinvekster har større krav til jordsmonn, økt vannforsyning og må ha mer drenering enn det korn tåler. Noen områder med tung jord og med begrenset struktur egner seg til matkorn, men ikke for erter og åkerbønner. Samtidig er erter og bønner positivt for vekstskiftet, reduserer bruken av plantevern og gjødsel, og kan gi 10–15 % høyere kornavlinger påfølgende år. Ved optimale vekstskifter er det fordeler, men matkorn har høyere og mer stabile avlinger mellom år enn erter og bønner. Vi bør prioritere matkorn og der det er mulig inkludere belgvekster i vekstskiftet.

Fram til andre mulige alternativer, som insekter eller lab-kjøtt er teknisk realisabelt og har forbrukeraksept (19), må matproduksjon tilpasset våre naturressurser veie tyngst (20).

Hovedbudskapet er at hva som er gjennomsnittlig riktig globalt ikke alltid egner seg for nasjonale mål (9, 21, 22). I husdyrrelaterte emner mener jeg at Kalchenko viser en begrenset realisme i sine tolkninger av litteraturen. Eksempelvis har Kalchenko lenge hatt et ensidig fokus på at et høyt inntak av meieriprodukter er assosiert med økt risiko for prostatakreft (24). Men meieriprodukter er også assosiert med en beskyttende effekt mot tarm- og brystkreft (25). Er en slik utelatelse av samtidige positive helseeffekter å anse som balansert?

Avslutningsvis er relevant fagkompetanse svaret på hvorfor jeg (blant annet) benyttet meg av Animalia som kilde. I Helsedirektoratets med rapporten «Bærekraftige kosthold...» (22) har gjort det samme. Jeg antar at det ikke er uten grunn og spiller ballen tilbake med en oppfordring til Kalchenko om å selv lytte mer til slike aktører.

Referanser

  1. Bieniek D. Bærekraftig kosthold er mer enn klima. Norsk Tidsskrift for Ernæring 2018;2.

  2. NMBU (2018) Foods of Norway.

  3. Norsk Landbrukssamvirke. Det er matsvinn å la utmarka stå urørt. Landbruk.no, 26.06.2018. 

  4. Nesse KA (2017). Vi trenger mer av både kjøtt og planter. Morgenbladet. 

  5. Tufte T, Arnoldussen AH, Forbord A et al. Økt matproduksjon på norske arealer. Rapport 6–2014. Oslo: AgriAnalyse, 2014.

  6. NIBIO (2018). Stort avlingspotensial i graslandet Norge. NIBIO, 08.02.2018. 

  7. Klima og miljødepartementet. Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid.

  8. Meld. St. 9 (2011–12) Velkommen til bords. Landbruks- og matdepartementet, 2011.

  9. Nafstad O, Nesse AK. Bærekraftig matproduksjon. Kjøttets tilstand, 2017. 

  10. NRK.no Tørke og fôrmangel i landbruket

  11. IPCC. Climate Change 2014: Synthesis Report Summary for Policymakers. IPCC, 2014.

  12. Animalia. Norske forhold drukner i det globale perspektivet. Animalia.no, 12.06.2018. 

  13. Swensson C, Lindmark, Månsson H, Smedman A., et al. Protein efficiency in intensive dairy production: a Swedish example. Journal of the Science of Food and Agriculture. 2017;97(14):4890–4897.

  14. Ertl P, Knaus W, Zollitsch W. An approach to including protein quality when assessing the net contribution of livestock to human food supply. Animal. 2016;10(11), 1883–1889.

  15. Patel M, Sonesson U, Hessle A. Upgrading plant amino acids through cattle to improve the nutritional value for humans: effects of different production systems. Animal. 2016;11, 519–528.

  16. Broderick GA. Optimizing ruminant conversion of feed protein to human food protein. animal, 2018;12(8), 1722–34.

  17. Aass L, Harstad OM. Feil miljøresept fra Stordalen og Stoltenberg. Aftenposten, 26.06.2018. 

  18. Uhlen AK. Med økt dyrking av proteinvekster kan Norge bidra til klimautslipp. Aftenposten, 10.07.2018.

  19. Stephens N, Dunsford I, Di Silvio L, et al. Bringing cultured meat to market: Technical, socio-political, and regulatory challenges in Cellular Agriculture. Trends in Food Science & Technology. 2018;78, 155–66.

  20. Rennan T, Kleppa S. Økt matproduksjon på norske ressurser. Nationen, 03.08.2017.

  21. Nesse KA. (2017) Forstå norske naturressurser. Morgenbladet, 11.12.2017. 

  22. Nasjonalt råd for ernæring. Bærekraftig kosthold – vurdering av de norske kostrådene i et bærekraftperspektiv. Oslo: Helsedirektoratet, 2017.

  23. Kalchenko T (2017) Melk, jod og kreft i prostata. 

  24. World Cancer Research Fund/American Institute for Cancer Research. Meat, fish and dairy products and the risk of cancer. Continous Update Project Expert Report 2018.