Hot topics

Nytt innen internasjonal ernæringsforskning

Immigrasjon til USA endrer mikrobiotaen

En nylig publisert studie i det anerkjente tidsskriftet The Cell viste at bakteriefloraen i tarmen (tarmens mikrobiota) både endres og reduseres raskt når man flytter fra et ikke-vestlig land til USA (1). Forskerne, med Vangay som førsteforfatter, undersøkte mikrobiotaen til voksne og barn fra Sør-Asia som hadde blitt boende og til de som hadde flyttet til USA, sammenlignet med kaukasisk-amerikanske kontroller. De fulgte også en gruppe på 19 sør-asiatere i flytteprosessen fra Sør-Asia til USA.

Forskerne fant at immigranter fra Sør-Asia mistet sin opprinnelige mikrobiota ganske umiddelbart etter ankomst til USA. Allerede etter seks-ni måneder var ikke-vestlige bakteriestammer som Prevotella erstattet med vestlige bakteriestammer som Bacteroides. Variasjonen i mikrobiotaen ble også drastisk redusert jo lengre de var i USA.

Disse endringene gjaldt for alle aldersgrupper, men var mer fremtredende hos barn. Dette er tidligere påvist i musestudier, men aldri før hos mennesker. Registrering av individenes matinntak viste at amerikanisering av kostholdet kunne ha noe å si, men det forklarte likevel ikke alle endringene observert i mikrobiotaen til disse individene.

I gruppen med immigranter var også større grad av «vestlig mikrobiota» assosiert med økt risiko for fedme. Forskere mener at endringene i mikrobiota og deres sammenheng med fedme kan bidra til å påvirke immigrantenes økte risiko for metabolske sykdommer som diabetes type 2.

Disse funnene kan også bidra til større forståelse for hvordan matinntak interagerer med helse, og kan legge grunnlag for forskning på behandling av fedme hos denne gruppen.

En ny studie i The Cell viste at bakteriefloraen i tarmen både endres og reduseres raskt når man flytter fra et ikke-vestlig land til USA, og kan påvirke sykdomsrisiko. Foto: shutterstock.com

Fersk studie viser positive helseeffekter av meieri­produkter på dødelighet og hjerte- og karsykdom

I mange land, inkludert Norge, anbefaler man et inntak av magre meieriprodukter fremfor fete, da sistnevnte er en stor kilde til mettet fett. Flere studier har imidlertid vist positive effekter av både fete og magre meieriprodukter på hjerte- og karsykdom og dødelighet (2), noe som har generert hypoteser om både helsebringende fettsyrer i melkefettet og en ”Dairy matrix”-effekt (3).

Nylig ble resultater fra PURE-studien (The Prospective Urban Rural Epidemiology study) publisert i The Lancet (4). Kohortstudien inkluderer deltakere fra 21 land og fem kontinenter, og undersøkte sammenhengen mellom inntak av meieriprodukter (ost, melk og yoghurt) og hjerte- og karsykdom og død hos 134 384 deltakere.

Resultatene viste at høyere inntak av meieriprodukter (melk og yoghurt) (>2 porsjoner per dag) vs. null inntak, var assosiert med lavere risiko for den sammensatte utfallsvariabelen dødelighet eller alvorlige kardiovaskulære hendelser (definert som død på grunn av sykdom i hjerte- og karsystemet, hjerteinfarkt, slag eller hjertesvikt) (HR 0.84, 95% CI 0.75-0.94; p for trend=0.0004). Når man delte opp etter produkter fant man samme assosiasjon for melk 0.90, 95% CI 0.82-0.99; p for trend=0.0529) og yoghurt (0.86, 0.75-0.99; p for trend=0.0051). Ost viste også en beskyttende effekt, men assosiasjonen var ikke signifikant (0.88, 0.76-1.02; p for trend=0.1399). Forskerne fant lignende assosiasjon både for fete og magre meieriprodukter i subanalysen.

Landsspesifikke Matvarefrekvensskjemaer ble brukt som metode for å samle inn kostholdsdataene, og spørreskjemaet ble kun fylt ut ved baseline. Dette er en svakhet ved studien, da endringer i kostholdet i løpet av den 9,1 år lange (median) oppfølgingsperioden er sannsynlig. En styrke ved studien er at den omfattet mange land med ulikt inntak av meieriprodukter, og resultatene var konsistente på tvers av landene.

Andelen i det øverste inntaksområdet for meieriprodukter (2-5 porsjoner per dag) må imidlertid kunne sies å være lavere enn det vi observerer i Europa, og resultatene er dermed ikke automatisk overførbare til Norge og Skandinavia, der melkeinntaket tradisjonelt sett har vært i verdenstoppen. PURE-studien alene gir uansett ikke nok grunnlag til å endre kostråd, men det vil definitivt bli spennende å følge forskningen på meieriprodukter, både fete og magre, i fremtiden.

Ny meta-analyse om protein og nyrefunksjon

En helt fersk meta-analyse publisert i Journal of Nutrition av Devries og medarbeidere, analyserte litteraturen som foreligger på sammenhengen mellom høy-protein dietter og nyrefunksjon (5). Oppfatningen om at en høy-protein diett kan føre til svekket nyrefunksjon er seiglivet, og forfatterne hevder at det fortsatt frarådes å spise etter et kosthold med mer protein enn det som er anbefalt, fordi det kan ha konsekvenser for nyrefunksjonen. En systematisk gjennomgang av litteraturen ble gjennomført og 28 kliniske studier ble inkludert i de endelige analysene. Inklusjonskriterier omfattet et proteininntak på > 1,5g/kg kroppsvekt, >20 E% eller 100g/dag, mens nyrefunksjon (glomerulær filtrasjon) eksempelvis kunne være målt som utskillelse av kreatinin eller ved hjelp av vanlige kliniske beregninger.

Av de 28 studiene var det 18 som rapporterte nyrefunksjon før og etter intervensjonen, mens 10 bare rapporterte nyrefunksjon etter intervensjonen. Totalt deltakerantall var 1358 i alderen 23 til 72 år. Deltakerne var både normalvektige, overvektige og fete. Forskerne fant en marginal forskjell i nyrefunksjon mellom høy- og lav-protein dietter i studiene hvor det bare var målt nyrefunksjon etter studieslutt. Når man derimot sammenlignet endring i glomerulær filtrasjon fra før til etter intervensjon hos personer som gikk på høy- og lav-protein diett, var det ingen forskjeller mellom gruppene. Forfatterne argumenterer for at det er sistnevnte som er klart mest relevant, og at det er en betydelig svakhet å ikke kjenne til nyrefunksjon ved baseline i disse studiene. Dette er det vanskelig å være uenig i. En svakhet ved analysen er at det er stor forskjell på deltakerne i enkeltstudiene, men konklusjonen føyer seg inn i rekkene som viser at det ikke er farlig å spise mer protein enn anbefalt dersom en er frisk fra før. Dette har vi også omtalt i et tidligere nummer av NTFE (6).

Clean label, sunnhets-paradoks og villedende markedsføring

Selv om ”Clean label” ikke er et nytt fenomen, er det i høyeste grad dagsaktuelt blant landets næringsmiddelprodusenter. Clean label går ut på å posisjonere produkter gjennom merking, eksempelvis ved å merke produktet ”vegansk”, ”glutenfri”, ”zero”, ”uten tilsetningsstoffer”, ”GMO-fri” og ”uten tilsatt sukker”. Både antallet og variasjonen av ”fri for”-produkter øker, og det har kommet mange veganske alternativer til kjøtt- og meieriprodukter den siste tiden. Vi vil i tillegg ha naturlige kosttilskudd, der vitaminene og mineralene helst skal stamme fra frukt og grønt. I utgangspunktet er et økende og variert næringsmiddeltilbud selvfølgelig flott for både helse, ernæring og miljø, men har produsentene strukket strikken for langt?

Merking av matvarer er viktig for forbruker, men kan det noen ganger gå for langt ved bruk av «clean lables»? Foto: shutterstock.com

La oss ta et eksempel. Ola Nordmann vil ha burger til middag, og står i butikken med to ulike alternativer; den originale animalske varianten og et plantebasert alternativ. Det plantebaserte alternativet er merket ”vegansk”, ”glutenfri”, ”sukkerfri” og ”med et høyt innhold av proteiner”. ”Akkurat i tråd med mitt ønske om en sunnere livsstil”, tenker Ola, så han går for det. I tillegg kjøper Ola et vegansk ostealternativ, merket ”melkefri”, ”laktosefri”, glutenfri”, ”soyafri” og ”uten palmeolje”. Felles for begge produktene er bruk av ”clean labels”, men er disse produktene egentlig i tråd med Olas ønske om en sunnere livsstil? Sannsynligvis ikke.

Det er flere ting man kan sette fingeren på ved (mis)bruk av clean labels i eksempelet over. Er gluten, sukker eller soya normale ingredienser i en hamburger eller ost? Er proteininnhold og kvalitet generelt bedre i en vegansk burger sammenliknet med en animalsk? Er det vanlig med palmeolje i ost? Svaret på samtlige spørsmål er nei. Det har likevel, og dessverre, blitt svært vanlig for produsenter å ”overmerke” produkter for å få oss til å tro at deres produkt litt sunnere enn konkurrentenes.

Mattilsynet skal sikre at merking av matvarer ikke er villedende for forbruker, og som hovedregel er det alltid villedende å påstå at en matvare er fri for en ingrediens som typen matvare vanligvis ikke inneholder. I kjølvannet av et større og bredere utvalg av ”fri for”-produkter er det derfor, og i høyeste grad, på tide å ta et oppgjør med bransjen om ”clean labels”-(mis)bruk.

Referanser

  1. Vangay P, Johnson AJ, Ward TL, et al. US Immigration Westernizes the Human Gut Microbiome. Cell 2018;175(4):962-72.e10.

  2. Nasjonalt råd for ernæring. Kostråd om fett – en oppdatering og vurdering av kunnskapsgrunnlaget. 2017.

  3. Myklebust-Hansen T, Bjelland M. Dairy matrix. Norsk Tidsskrift for Ernæring 2/2018.

  4. Dehghan M, Mente A, Rangarajan S, et al. Association of dairy intake with cardiovascular disease and mortality in 21 countries from five continents (PURE): a prospective cohort study. Lancet (London, England) 2018.

  5. Devries MC, Sithamparapillai A, Brimble KS, et al. Changes in Kidney Function Do Not Differ between Healthy Adults Consuming Higher- Compared with Lower- or Normal-Protein Diets: A Systematic Review and Meta-Analysis. The Journal of nutrition 2018;148(11):1760-75.

  6. Welland N, Olsen T. Protein - Misforståelser og oppklaringer om protein og nyrefunksjon. Norsk Tidsskrift for Ernæring 2/2016.