Til minne om Elisabet Helsing

Elisabet Helsing døde 26. januar, 78 år gammel. Elisabet har betydd mye for ernæringsarbeidet både i Norge og internasjonalt. I 1968 startet hun «Ammehjelpen» som besto av en gruppe kvinner som kunne gi ammeråd til mødre. Dette spredde seg over det ganske land og bidro til at andelen kvinner som ammet økte dramatisk fra 1970 og utover. For å få en faglig tyngde bak sitt engasjement for amming begynte Elisabet i 1969 på ernæringsstudiet ved UiO. Etter hvert ble også den bredere politiske siden av ernæringsarbeidet viktig for henne, og i 1989 tok hun doktorgrad ved Universitetet i Athen med en avhandling som sammenlignet utviklingen av norsk og gresk ernæringspolitikk.

Elisabets Helsings internasjonale karriere startet i 1973 i den norske «Mot sult-kampanjen» som var knyttet til FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO. Under Verdens Matvarekonferanse i 1974 fikk hun den norske landbruksministeren til å foreslå at morsmelk skulle telle som en matvare i det nasjonale matvareregnskap (food balance sheets) for på den måten å synliggjøre morsmelkens økonomiske verdi. Dette beregnes fortsatt i norsk matstatistikk. Senere arbeidet hun som ernæringsekspert for det Internasjonale Røde Kors under sultkatastrofen i Niger. I Bangladesh bisto hun Verdens matvareprogram (WFP) med å implementere et ernæringsprogram til over en halv million kvinner og barn, mens hun samtidig, på privat basis, startet et selvhjelpsprosjekt for kvinner (Nijera Kori-»vi gjør det selv»), som fortsatt eksisterer.

Mellom 1978 – 81 koordinerte hun et NORAD-prosjekt som undersøkte effekten av fiskemel som proteinkilde for mulig bruk i krisesituasjoner internasjonalt (med negativt resultat). In 1980 – 81 ledet hun, fra Ernæringsinstituttet ved UiO, en internasjonal multisenterstudie om amming blant kvinner i lønnet arbeid i Brasil, Sri Lanka og Tanzania. I 1981 – 1984, var Elisabet seniorkonsulent ved Helsedirektoratet. Blant annet arbeidet hun sammen med Verdens Helseorganisasjon (WHO), for etablering av «Den internasjonale koden for markedsføring av morsmelkerstatninger», mot sterke kommersielle interesser fra produsentene.

I 1984 ble Elisabet den første regionale ernæringsrådgiver ved WHOs nyetablerte Europa-kontor i København. I denne stillingen greide hun å øke trykket for å implementere ernæringspolitiske mål i Europa med norsk ernæringspolitikk som mal, og engasjerte seg ikke minst i implementering av ernæringsovervåkning og kostholdstudier. Hun opprettet og benyttet seg av flere «WHO Collaborating Centres» ved ulike universiteter hvorav ett ved ernæringsmiljøet ved UiO, som særlig samarbeidet om utvikling innen høyere ernæringsundervisning og veiledning for helsearbeidere i felt. Elisabets kreativitet for innføring av ernæringspolitiske mål ble ytterligere stilt på prøve i forbindelse med Sovjetsamveldets oppløsning i 1990 og derved framveksten av mange nye europeiske stater. Hun fungerte som en spydspiss i etableringen av «The Baby-Friendly Hospitals Initiative» (BFHI) under WHO og UNICEF, inkludert i i Barents-regionen. Hun var en sterk røst i WHO når det gjaldt problemstillinger som ellers ikke hadde kommet på dagsorden på det tidspunktet, som for eksempel behovet for å demme opp for den økende fedmeforekomsten i Europa. I denne perioden var Elisabet en av initiativtakerne til «World Alliance for Breastfeeding Action» (WABA) som ble etablert i 1991 og hvor hun hadde mange ulike funksjoner i lederskapet.

Tilbake i Norge i 1996 var Elisabet rådgiver for norske myndigheter i sitt arbeid som seniorkonsulent ved Seksjon for internasjonale spørsmål og folkehelse i Helsedirektoratet. Fra 1999 til 2003 var hun samtidig president for «Federation of European Nutrition Societies» (FENS). Elisabet underviste og veiledet ernæringsstudenter ved UiO. Hun var alltid villig til å dele av sin kunnskap og erfaring til studenter, kollegaer og venner som hun inspirerte med sin smittende entusiasme. Hun forfattet flere bøker, bokkapitler og vitenskapelige artikler, treningsmateriale for helsearbeidere, så vel som praktiske manualer for mødre.

Elisabets bidrag til ernæring i et folkehelseperspektiv, særlig når det gjelder amming, er mangslungen og har satt dype spor både nasjonalt og internasjonalt. I 2003 ble hun for dette arbeidet belønnet med Kongens fortjenestemedalje i gull. Hennes bidrag blir ytterligere imponerende på bakgrunn av at hun flere tiår arbeidet i skyggen av «Mr. P» som hun kalte sin Parkinsons sykdom. Hun vil bli savnet av mange både i Norge og i internasjonale ernæringskretser. Vi er dypt takknemlige for hennes bidrag til å omsette ernæringsfaget i praksis.