Bokanmeldelse: «Samfunnsernæring»; en nødvendig og bred lærebok

TITTEL Samfunnsernæring

FORLAG Universitetsforlaget

REDAKTØRER Dagrun Engeset, Liv Elin Torheim og Nina C. Øverby

Bakgrunnen for boka Samfunnsernæring er at redaktørene, Dagrun Engeset og Nina C. Øverby fra Universitetet i Agder, og Liv Elin Torheim fra OsloMet hadde erfart at det det manglet en god, norsk lærerbok i samfunnsernæring. Med forbehold om at undertegnende ikke er oppdatert på all litteratur, så ser boken ut til å fylle nettopp dette tomrommet innen ernæringslære.

Nyttig om stolt, norsk ernæringshistorie

Boka favner som, seg hør og bør, hele samfunnsspekteret av ernæring fordelt på 19 kapitler skrevet av 38 ulike forfattere. Den starter tradisjonelt med en introduksjon til kostrådene, ernæringsepidemiologi og ernæring i ulike grupper av befolkningen. Under overskriften «Ernæringspolitikk» i kapittel 5 presenteres ulike ernæringstoppmøter med henvisninger til bidrag fra norske myndigheter og andre interessenter. Og bidragene er verken små eller få! Blant annet nevnes Norges sentrale rolle for å få på plass «Rome decleration on World Food Security» under World Food Summit i Roma i 1996. Dette er en viktig del av norsk ernæringshistorie som jeg tviler på at har vært nedtegnet i andre lærerbøker tidligere. Personlig liker jeg også godt tabellen under temaet svangerskap og ernæring (kapittel 6), som kan fungere som et oppslagsverk for viktige næringsstoffer og matvarekilder for gravide og ammende.

Det er verken feil eller uvanlig å henvise til egen forskning. Likevel skiller kapittelet «Eldre og ernæring (6.5)» seg noe negativt ut ved å ha overdrevet fokus på å beskrive en applikasjon som forfatterne selv har utviklet. Spesielt ettersom referanselisten vitner om manglende dokumentasjon på helseeffekten av denne applikasjonen. Gledelig er det derimot å se at kapittel 6.8 omhandler ernæring og helse hos personer med utviklingshemming. Dette er en heterogen gruppe som er blitt lite studert og beskrevet tidligere. Kapittelet inneholder blant annet en oppsummerende tabell over de største ernæringsutfordringene i ulike grupper med alvorlig til mild utviklingshemming. Nyttig og viktig tema som fortjener en plass i samfunnsernæring.

Mental helse, tarmflora og alternative dietter

Kosthold og mental helse henger sammen, og kapittel 7.6 er derfor viet til dette temaet. Derimot er kapittelet dessverre kort, grunnet lite forskning på temaet. Det eneste næringsstoffet som ser ut til å ha en dokumentert, positiv effekt på mental helse er per nå omega-3. Videre er tarmflora og helseeffekter eksempel på en annen tematikk som er i «ernæringsvinden», og som omtales i kapittel 7.8. Rik og fattig tarmflora er knyttet til en rekke sykdommer, og potensiale for å endre tarmflora for å forebygge og behandle sykdommer har fått mye oppmerksomhet. Kapittel 9, «Hva styrer den enkeltes matvarevalg», er et tema som matvareindustrien ser ut til å vite en del om, men som det er gjort lite forskning på. Her savner jeg derimot ordet «nudging». Var det bare et moteord? Personlig synes jeg det var dekkende for hvordan forbrukernes adferd kan påvirkes og burde derfor vært nevnt. Videre vil jeg i kapittel 15, «Alternative dietter» fremheve en betydningsfull setning: «Samtidig bør vi ydmykt erkjenne at tidens tann kan gi aspekter ved alternative dietter rett». Dette er en åpenhet som blandet med sunn skepsis er viktig i ernæringsdebatten.

Spennende cocktail av ernæring og folkehelse

Videre inneholder «Samfunnsernæring» en god cocktail av temaer. Kosthold og bærekraft-seksjonen (kapittel 17) rundes av med en oppfordring til å spise lengre nede i næringskjeden, ikke overspise og redusere matsvinnet vårt. Ikke helt ulikt Michael Pollans: «Alt jeg har lært om mat og helse kan oppsummeres til syv ord; spis mat. Ikke for mye. Mest planter». Dernest temaer som mat og måltiders sosiale betydning, allmenndannelse innenfor helse og ernæring samt etikk. I sistnevnte diskuteres interessekonflikter og bevissthet omkring egne kvalifikasjoner, og hvordan de ulike ernæringsutdanningene kan utfylle hverandre. Det ble ikke nevnt, men «Dunning-Krüger» effekten står sentralt her, og burde derfor vært nevnt. Enkelt sagt går den ut på at de som kan minst ofte utgir seg for å kunne mest, mens de som faktisk kan mest er mer ydmyke i sine uttalelser. Det er nok ikke bare jeg som kan innrømme å ha vært innom feil ende av denne skalaen.

Styrker og svakheter med boka

Etter mitt skjønn har boken noen generelle styrker og svakheter. Lærebokens styrke er at den inneholder utallige interessante temaer der mange ikke tidligere har blitt belyst i ernæringslærebøker. Jeg tror studentene vil se flere muligheter innen egen utdanning og arbeidsmuligheter etter å ha lest denne boken. Videre er det positivt at boken har kapitler med forfattere fra hele landet, og skriftspråket er både bokmål og nynorsk. Kapitlene har videre en passelig lengde, og det er en fin blanding av tekst, figurer, tabeller samt informasjon- og refleksjonsbokser. Selv om kort ofte er godt, så betyr det samtidig at det ikke gås i dybden på noen temaer. Det kunne også vært mer konsekvent bruk av oppsummering og refleksjonsoppgaver tilhørerne de forskjellige kapitlene. Videre ville jeg, selv om det nok er en smakssak, foretrukket kilder direkte etter hvert hovedkapittel, fremfor samlet i en felles referanseliste til slutt.

Alt i alt er «Samfunnsernæring» en nødvendig og god lærebok som kan og bør benyttes i ernæring- og folkehelseutdanninger i Norge.

Interessekonflikter: Svendsen har bachelor i Sam-funnsernæring fra Høgskolen i Akershus, og kjenner flere av forfatterne som har bidratt til boka.

Foto: Colourbox.com