Veien til autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog med utdanning fra Norge og England

Norsk tidsskrift for ernæring skrev i 2018 om studenter med bachelorgrad i ernæring fra Høyskolen Kristiania som gikk videre med masterstudier i klinisk ernæring ved Leeds Beckett University. Den gang var studentene i ferd med å avslutte sin utdanning og skulle søke autorisasjon i Norge. Nå er det på tide med en oppdatering om autorisasjonsprosessen.

De siste årene har flere studenter med en bachelorgrad i ernæring fra Høyskolen Kristiania (HK) gått videre på en master i klinisk ernæring ved Leeds Beckett University (LBU). Mastergraden ble opprettet spesielt og utelukkende for studenter med en bachelorgrad i ernæring fra HK. Det ble lagt ned mye arbeid i å «mappe» studiene for å sørge for en jevngod utdanning sammenlignet med de norske utdanningene i klinisk ernæring slik at de i henhold til EØS regelverket skulle godkjennes som kliniske ernæringsfysiologer.

Søknaden avslått

Prosessen med å søke autorisasjon skulle ta tre måneder, og man forventet at Helsedirektoratet ville vurdere søkernes utdanning som jevngod med den norske utdanningen og dermed innvilge autorisasjon. Det første kullet med utdanning fra HK og LBU søkte om autorisasjon til Helsedirektoratet i oktober 2018. I februar 2019, fem måneder etter innsendt søknad, kom avslaget om autorisasjon.

Feil og mangler i vurderingen

Avslaget fra Helsedirektoratet inneholdt etter vårt syn flere feil og mangler. Noen av hovedmomentene som kan trekkes frem er at:

Utdanningen fra HK og LBU ble utelukkende sammenlignet med utdanningen ved Universitetet i Oslo (UiO). I Norge er det tre ulike ernæringsutdanninger som fører til autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog. Kun UiO ble bedt om å vurdere søkernes utdanning og gi et faglig råd til Helsedirektoratet. Avslaget fra Helsedirektoratet ble i stor grad basert på det faglige rådet gitt av UiO. UiO har sammenlignet utdanningsløpet med UiO sin integrerte master i klinisk ernæring.

UiO peker på at søkerne ikke har tilstrekkelig med medisinske basalfag i utdanningen fra HK og LBU og presiserer at omfanget av de medisinske basalfagene skal være tilsvarende medisin/odontologistudiet. Dette er ikke tilfellet for ernæringsutdanningene ved Universitetet i Bergen (UiB) eller Universitetet i Tromsø (UiT) der omfanget av basalfag er noe mindre enn ved UiO og ikke tilsvarende medisin/odontologistudiet.

Videre ble omfanget av søkernes masteroppgave vurdert som tellende 20 ECTS når det i realiteten var 40 ECTS. Sammenlignet med omfanget av masteroppgaven ved UiO er dette noe mindre, men likevel i henhold til «Forskrift om krav til mastergrad § 6. Krav til selvstendig arbeid». Omfanget av masteroppgaven målt i antall sider er tilnærmet likt for UiO og LBU.

Det faglige rådet gitt fra UiO inneholder i tillegg direkte feil ved at det henvises til en annen studieretning (ved Uppsala Universitet) der ingen av søkerne har gått.

Helsedirektoratet vurderte at søkerne ikke kunne bli autorisert i England fordi utdanningen ikke var tiltenkt det Engelske markedet. Health & Care Professions Council (HCPC) informerte Helsedirektoratet om at det kunne søkes autorisasjon gjennom den internasjonale godkjenningsordningen, men Helsedirektoratet tok ikke videre tak i denne informasjonen og konkluderte med at søkerne ikke ville få autorisasjon i England.

Klageprosess og godkjenning som «dietitians» i England

På bakgrunn av nevnte feil og mangler sendte søkerne inn en klage i mars 2019. Samtidig søkte uteksaminerte masterstudenter fra LBU til HCPC om autorisasjon som «dietitians» i England. Samtlige søknader ble innvilget og søkerne er nå «registered dietitians» i England. Denne informasjonen ble oversendt Helsedirektoratet.

EU sitt yrkeskvalifikasjonsdirektiv for «ikke-harmoniserte autoriserte helsepersonellgrupper», innebærer at søkers utenlandske utdanning vurderes opp mot tilsvarende norsk utdanning. Helsedirektoratet skal foreta denne sammenligningen. For å få godkjenning må søker ha et kvalifikasjonsbevis som gir rett til yrkesutøvelse av det samme yrket i en EØS-stat. Dersom søkers utdanning er vesentlig forskjellig fra tilsvarende norsk utdanning, eller dersom yrkesutøvelsen er vesentlig forskjellig i søkerens utdanningsland, kan Helsedirektoratet pålegge søker å gjennomføre en prøveperiode på inntil tre år eller bestå en egnethetstest, se EØS-forskriften § 15, jf. § 13. I lys av godkjenning som dietitians i England forventet søkerne derfor å få innvilget autorisasjon fordi utdanningen verken var «vesentlig» forskjellig fra den norske og fordi de hadde opparbeidet seg rett til å arbeide som «dietitians», tilsvarende klinisk ernæringsfysiolog, i England.

Helsedirektoratet lovet svar på klagen innen sommeren 2019, men utsatte sin tilbakemelding flere ganger og endelig tilbakemelding ble gitt i slutten av desember 2019.

Delvis omgjøring av vedtak

Svaret i desember 2019 var en delvis omgjøring av avslaget på autorisasjon. Det nye vedtaket innvilget en toårig lisens som klinisk ernæringsfysiolog i spesialisthelsetjenesten med krav om utligningstiltak enten i form av en 12 måneders prøvetid eller en egnethetstest. Søkerne ble avkrevd svar på hvilket alternativ de ønsket innen januar 2020.

Prøvetiden (under foreløpig lisens) skulle ha en varighet på minst ett år og inkludere arbeid med barn, voksne og eldre i spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet kunne ikke gi noen informasjon om egnethetstesten eller hvordan denne skulle gjennomføres. Egnethetstesten skulle, dersom noen av studentene ønsket dette alternativet, utarbeides en gang i løpet av året.

Den korte betenkningstiden for søkerne er kritikkverdig samtidig som det ikke gis noen forhåndsgodkjenning fra Helsedirektoratet om autorisasjon etter enten bestått egnethetstest eller gjennomført praksis. Søkerne står altså i fare for å ikke få autorisasjon selv etter å ha gjennomført utligningstiltaket.

Fortsatt feil og mangler i nytt vedtak

I svaret om delvis omgjøring av vedtak, påpeker Helsedirektoratet på nytt manglende medisinske basalfag i svaret på søkernes klage. Helsedirektoratet har imidlertid ikke sett nærmere på de andre norske utdanningene utover UiO, på tross av søkernes klage der de påpeker ulikheter i utdanningene i Norge. UiO ble igjen bedt om å gi faglig råd i forbindelse med klagesaken, men gjorde denne gangen kun en gjennomgang av bachelorgraden i ernæring fra HK sammenlignet med den 5-årige profesjonsutdanningen i klinisk ernæring ved UiO. Sammenligningen gir dermed liten mening da det ikke går an å sammenligne en bachelorgrad med en femårig mastergrad/profesjonsutdanning. I tillegg inneholder det faglige rådet flere feil slik som at fagmiljøet innen de medisinske basalfagene ved HK er begrenset, uten professorkompetanse og med begrenset forskningsaktivitet. Tre professorer i fagmiljøet på medisinske basalfag på HK har publisert til sammen 52 fagfellevurderte artikler de siste tre årene. Det gjennomføres også forskning både i prosjekter internt og i samarbeid med andre institusjoner, herunder UiO.

Helsedirektoratet virker kun å ha endret vedtaket basert på godkjenningen som dietitians i England og har i liten grad gjennomgått de viktige feilene og manglene som ble påpekt i klagen fra mars 2019. Søkerne har derfor sendt inn en ny klage. Helsedirektoratet skal vurdere klagen for nye opplysninger, før klagen eventuelt sendes til Nasjonalt klageorgan for helsetjenester. Helsedirektoratet har oppgitt 4 måneders behandlingstid for denne prosessen.

UiOs rolle som faglig råd

Det kan stilles spørsmål ved UiO sin betydelige innvirkning på vurderingen av søknader om autorisasjon etter utdanning i utlandet. UiO sine faglige råd i saken bærer preg av manglende forståelse for EØS-regelverket og omkring mandatet som ligger i det å være faglig rådgiver. Man kan også stille spørsmålstegn ved habiliteten til en konkurrerende utdanningsinstitusjon.
I tillegg er det alvorlig at det foreligger direkte feil i saksdokumenter fra UiO, i form av henvisning til vurdering av en utdanning i Uppsala som ingen av søkerne har tatt, samt at man i klagesaken sammenligner HKs 3-årige bachelorgrad med den 5-årige profesjons­utdanningen ved UiO.

Den lange veien mot autorisasjon

Fra første søknad i oktober 2018 til delvis omgjøring i slutten av desember gikk det 14 måneder. Helsedirektoratet har overskredet sine egne frister syv ganger i løpet av perioden. Søkerne selv får kun få uker på seg til å klage på vedtak. Ytterligere fire måneders ventetid er anslått før et svar på ny klage. For søkerne har dette vært en stor belastning da de ønsker autorisasjon for å kunne søke relevante jobber ut ifra sin kompetanse etter endt utdanning.

Søkerne med utdanning fra HK og Leeds Beckett har fått god støtte fra utdanningsinstitusjonene i klageprosessen. For en enkelt student som «alene» skal søke om autorisasjon som helsepersonell vil trolig en slik byråkratisk og uryddig prosess være overveldende. Saken er svært relevant for andre studenter som tar utdanning i utlandet – slik norske studenter i stor grad oppfordres til å gjøre. Personer med utdanning og erfaring innen klinisk ernæring fra utlandet kan bringe verdifull kompetanse og yrkeserfaring til det norske fagmiljøet. Vi mener man for fremtiden bør standardisere vurderingen av søkere om autorisasjon med utenlandsk utdanning i klinisk ernæring slik at man skaper forutsigbarhet og sikrer faglig høyt nivå.

Interessekonflikter: Artikkelforfatterne er ansatt ved Høgskolen Kristiania