Artikkelserie

Klimaendringer og matproduksjon – Bakgrunn

  • I 1824 ble «drivhuseffekten» postulert (3).

  • I 1861 kom den første publikasjonen som demonstrerte at gasser i atmosfæren absorberer varme: det molekylære prinsippet var blitt oppdaget (4).

  • I 1896 ble det publisert en artikkel om mengden CO2 i atmosfæren relatert til økte globale temperaturer (5).

  • På slutten av 1950-tallet startet petroleumsindustrien å kartlegge fenomenet (6).

  • I 1972 konkluderte en kort oversikt i Nature med at «menneskelige aktiviteter nærmer seg en skala der de ikke kan ignoreres fullstendig som mulige bidragsytere til klima og klimaendringene» (7).

  • I 1973 ble denne fulgt opp (8), og i 1979 kom den første store systematiske rapporten (Charney Report) fra klimaforskere som fikk oppmerksomhet (9). Her uttalte de at «vi har nå uomtvistelige bevis på at atmosfæren er i forandring og at vi selv bidrar til endringene».

  • Fra 1979 og de neste 10 årene var det stor intern forskningsaktivitet i petroleumsindustrien (6).

  • I 1988 utalte NASA at det var «99 % sikkert at observasjonene ikke var naturlige, men skyldes akkumulering av CO2 og andre drivhusgasser» (10).

  • I 1989 ble den første artikkelen om klimaendringene publisert i et medisinsk tidsskrift, The Lancet (11).

Innledning

For å fremme et bærekraftig kostmønster og livsstil, trenger ernæringsfagfolk å forstå hvordan klimaendringene påvirker matproduksjonen, landbruks- og havsystemene. Den økte avstanden mellom hvor maten produseres og hvor den konsumeres, gir større forventinger til at fagfolk i ernæring bidrar til å oppklare feilaktige påstander om klima og mat, f.eks. at mer«CO2 (karbondioksid) er positivt for matproduksjon, fordi CO2 er plantemat» (1), som fremmes av klimaskeptikerne og enkelte politikere (2).

Artikkelseriens formål er å gi ernæringskyndige og andre relevante målgrupper et bakteppe i samfunnsdebatten om matproduksjon under dagens klimaendringer.

Figur 1. CO2 og temperatur. Hentet og adaptert fra NASA (12).

Flere gasser har egenskaper som fanger varme: de tre mest kjente er metan (CH4), lystgass(N20) og CO2. Historisk har mengden CO2 i atmosfæren korrelert med temperaturen på jorden (12). Figur 1 illustrerer isdata fra Antarktis, mengde CO2 og temperatur.

Selv om det er klart at økte konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren påvirker klimaet, er det usikkerhet rundt effektstørrelsene og hvor raskt endringene vil skje. Klimaforskere har utviklet fire Representative Concentration Pathways-modeller (RCP) (2.6, 4.5, 6.0, 8.5), som representerer mulige endringer og konsekvenser fra fremtidige atmosfæriske konsentrasjoner av klimagasser (13, 14). Figur 2 viser de respektive RCP-modellene og antall PPM (enhet per million) CO2-ekvivalenter i atmosfæren mellom år 2000 - 2100.

Fra 1960 til 2010 økte den gjennomsnittlige konsentrasjonen av CO2 fra 315 til 385 PPM. I 2013 ble det for første gang registrert en global konsentrasjon av CO2 i atmosfæren på over 400 PPM (15). Konsentrasjonene er fortsatt stigende og i april 2020 var nivået 413 PPM (16). RCP8.5 representerer en fremtid hvor forbruket av blant annet kull er femdoblet og scenarioet anses som urealistisk. Bruken har blitt kritisert fordi RCP 8.5 var ment å utforske konsekvensene fra en høyrisiko fremtid. Beste utfall som også er ønskelig, er RCP 2.6 (445 til 490 PPM eller lavere), men vil kreve en stor snuoperasjon i dagens klimapolitikk.

Figur 2. RCP-modellene (2.6, 4.5, 6.0, 8.5) og antall CO2-ekvivalenter (PPM) i atmosfæren.

Klimapanelet sitt budskap er at dersom det ikke gjøres store tiltak, vil den gjennomsnittlige temperaturen innen år 2100 antakeligvis passere 2°C-målet (17). Kryosfæren, den frosne delen av jordas overflate, er redusert, noe som påvirker økosystemene i polare og høyfjells-områder negativt. Nå som sjøisen rundt Arktis trekker seg tilbake, vil oppvarmingen kunne gi en katalysator-effekt. Arktis har trolig nådd et vippepunkt som ikke lenger lar seg påvirke av utslippskutt (18), og havnivåene kan stige med 1 meter eller mer innen 2100 (19). Stigningen vil kunne gi store ødeleggelser i kystnære millionbyer, og flere øystater anses å bli ubeboelige. Det som før var hundreårsflommer, vil være årlige fenomener fra 2050 (20). Befolkningsveksten på 10–12 milliarder forventes å være størst i u-land (21), og vil hovedsakelig skje i kystbyer, byer og i tropene. Havstigningen øker også sannsynligheten for salinisering av drikkevannet langs kysten – saltvannet finner veien gjennom fjell, jord og når grunnvannet. Den stadige mer økte etterspørselen etter vann, kan på sikt øke risikoen for at fremtidige konflikter mellom land, vil omhandle retten til vannressurser (19).

Konsekvenser for havbruket

Verdenshavet har en stor kapasitet til å lagre CO2, og har lenge vært en «buffersone» for klimagasser. Den totale mengden klimagasser som havet har absorbert, er underestimert med opp mot 60 % i klimapanelets tidligere beregninger (22). Hele >90 % blir absorbert, og fra 1980 har 20-30 % av det totale menneskeskapte CO2-utslippene blitt absorbert av havet (22). Konsekvensene er et mindre oksygenrikt og mer surt hav. Flere endringer anses som unngåelige og er trolig ikke reversibelt på århundrer (20) – økosystemet i havet og livsgrunnlaget for algene som lever på korallene er redusert og truet (23). Det foregår en symbiose mellom alger og korallrev. Den stadig surere pH-en fører til at kalsiumkarbonat som danner koralskjeletter blir oppløst, mens fraværet av alger fører til at korallene blir invadert av andre, ugunstige organismer. Slik blir korallene «bleket» og får en melkeaktig farge (24).

Blekingen ble observert først på 1980-tallet og det er indikasjoner på at flere korallrev er så utsatt at de bleker i gjennomsnitt hvert 6. år. Samtidig tar det opp mot 2-3 ganger så lang tid før korallene blir friske; mellom 10 og 15 år (25). Utviklingen de siste årene har vært bekymringsfull, majoriteten opplevde temperaturer høye nok til å bli utsatt for bleking, og det er en risiko for at flere korallrev dør ut for godt (25). Effektene vil være store, fordi korallrev fungerer som habitater for et bredt aspekter av fiskearter, samt gir mat og arbeid til ca. 500 millioner mennesker (26). Skulle korallene forsvinne, kan titusener av andre arter i havet miste sitt livsgrunnlag og fiskepopulasjoner kan migrere fra sør mot nord i søken etter nye habitater og matkilder. Slik kan tropiske arter nå Europa (26).Fordi sjøboende arter også har større «nærkontakt» med oppvarmingen gjennom mindre isoleringsmulighet fra sitt miljø, forekommer tap av havhabitater dobbelt så fort i vann sammenlignet med land (27).

Havbruk gir 3 milliarder mennesker ca. 20 % av det gjennomsnittlige kostproteininntaket, mens i kystregioner og på øyer dekker fisk opp mot 50 % av kostproteinet. Slike befolkningsgrupper har allerede en sårbar og ensidig matsikkerhet. Sammen med utstrakt overfiske, er belastningen på «spiskammeret» til lokalbefolkningene stort (28). En vesentlig del av fiskebestandene anses som fullt belastet (ca. 90%) eller blir overfisket, men er per dags dato ikke utrydningstruet. Det er derimot ingen mulighet for å øke uttaket av fisk (27) og for å forhindre marine økosystemer fra å bli helt tømt (29), har utsatte regioner gjort all fiskeaktivitet ulovlig: «MAP» (Marine Protected Areas) (28).

Jordbruk og nitrogenkretsløpet

I et «naturlig» nitrogenkretsløp tilbakeføres den samme mengden nitrogen til atmosfæren som forbrukes av alle levende organismer (30). Etter oppfinnelsen av kunstgjødsel i starten av 1900-tallet, ble det mulig å hente nesten uendelig med fritt nitrogen fra atmosfæren. Konsekvensene er et nitrogenkretsløp i ubalanse, med en rekke ulike miljøeffekter ved at nitrogenet overføres til andre forbindelser (30).

Én av klimagassene fra jordbruket er N2O, og mesteparten kommer fra produksjon og bruk av gjødsel. Prinsippet om et kretsløp i balanse står også sentralt i jordbruket: Sunn agronomi bør tilbakeføre like mye næringsstoffer som tas fra jordsmonnet. (31, 32). Både ved natur- og kunstgjødsel absorberer plantene næringsstoffer gjennom røttene som uorganiske former av løselige salter (33). Gjødsling øker organisk materiale, gir høyere mikrobiologisk aktivitet og er positivt for plantevekst (34). Kunstgjødsel har en fordel ved at en har større mulighet til å tilføre de stoffene som jordprøver viser at ethvert jorde har størst behov for. Uorganiske salter av nitrogen, kalium og fosfor er direkte tilgjengelig for plantene og gir maksimal utnyttelse av vekstpotensialet, men gjør også at næringsstoffene lettere blir utsatt for utvasking eller immobilisering i jordsmonnet (33). Husdyrgjødsel har derimot en mer fast sammensetning, bare med noe variasjon mellom dyreslag, men er mer stabilt i jordsmonnet.

Planteproduksjon direkte til menneskemat har en bedre nitrogeneffektivitet enn animalsk produksjon, men nitrogenopptaket fra planter er allikevel typisk under 50 % (35). Overskuddsnitrogenet blir dermed tilgjengelig for jordmikrober. Via denitrifikasjon (biologisk nedbrytningsprosess), uavhengig om det er kunst- eller naturgjødsel, slippes N2O ut. Lystgass blir også produsert når nitrogenet er i jordsmonnet og denne jordprosessen gir direkte utslipp. Imidlertid vil ikke overskuddsnitrogenet alltid forbli der hvor det gjødsles. Under nedbørsperioder og når jordsmonnet blir for vått, kan nitrogenet bli vasket bort gjennom dreneringsstrømmer, inn i elvene og til slutt i havet. «Utvaskingen» av det reaktive nitrogenet som er mobilt i vannsystemer kan også her gjennomgå denitrifikasjon. Det gir en «kaskadeeffekt» av det reaktive nitrogenet og slippes ut som N2O (indirekte utslipp) (36). Et nitrogenkretsløp i ulage er også sett i sammenheng med andre miljømessige utfordringer; det både bidrar og forsterker til dannelsen av bakkenær ozon (30).

Bakkenær ozon – underkommunisert?

Når fossilbaserte motorer i høy varme forbrennes, reagerer oksygen og nitrogen med hverandre og gir NOx -gasser (nitrogenoksider). NOx-utslipp gir dannelse av ozon i troposfæren (bakkenær) ozon og mer sur nedbør. I tillegg til å utgjøre en helserisiko for mennesker, skader det også planter (37, 38). De siste 150 årene har konsentrasjonene av bakkenær ozon mer enn doblet seg (39).

I Kina og India har nivåene av ozon på bakkenivå allerede ført til skader på landbruksproduksjonen (40, 41). Hvete er mer følsom for påvirkning fra bakkenær ozon sammenlignet med høyere temperaturer. I Sør-Asia, hvor ozonforurensning forventes å forverres, er hveteproduksjonen under RCP 4.5 estimert til å bli redusert opp mot 40 % (42). Globalt fraktes ozon fritt og følger vestavinden mot USA, så mot Europa, deretter Norden og Norge; her er risikoen for å få skader på planter i utgangspunktet lavere. Det skyldes den sene vekststarten på våren, som fører til at plantene blir mindre eksponert i de verste periodene med forurensing (37). Samtidig er det ikke kartlagt hvordan bakkenivåer av ozon påvirker matvekster som havre og hvete i Norge; her er det pågående forskningsaktivitet (39), men en publikasjon fra 2018 peker mot at bakkenær ozon har gitt opp mot 10 % tap av hveteavlingene rundt den nordlige halvkulen (43).

Figur 3. Fotosyntese per bladareal og CO2-konsentrasjon. Hentet og adaptert fra Agricultural dimensions of global climate change (49).

CO2 – en av flere plantevekstfaktorer

Potensialet til avlingene ved adekvate mengder næringsstoffer beregnes ut ifra dets genetiske potensiale, stråling, temperatur og CO2. H2O er ofte en begrensende faktor i store deler av verden, eller i visse år i deler som normalt har høy nedbør, fordi plantene fordamper store mengder under transpirasjonen (fordampning av vann) (44). Under perfekte agronomiske forhold, kombinert med et miljø uten ugress og skadeinsekter, kan avlingene nå sitt største teoretiske potensielle avlingsnivå (45).

Dessverre, og på lik linje som dannelsen av vitamin D hos mennesker, er ikke omgivelsene for planter perfekte: stråling overfører energi i form av bølger (46) og mengden stråling påvirkes av breddegraden og meter over havet. Videre vil variasjoner i temperatur innenfor et toleransevindu påvirke avlingene, da både for høy og lav temperatur er skadelig. Slik gir overskyet vær lavere stråling og temperaturer, eller større avlinger med mindre overskyet vær og hvor temperaturen er i den andre enden av toleransespekteret for god planteproduksjon.

Planter har forskjellige strategier for å utnytte energien fra solen; disse kalles C3-, C4- og CAM-planter:

  • C3-planter henter CO2 ved å fiksere et molekyl med 3 karboner.

  • C4-planter gjør CO2 til et 4-karbonsmolekyl.

  • CAM-planter (47) har en annen variant av C4-fotosyntesen.

Figur 4. Prosentvis (%) forskjell protein (gul), sink, (blå) og jern (grønn) mellom 338 og 550 PPM: 338 vs 550 PPM CO2. Hentet og adaptert fra Increasing CO2 threatens human nutrition (55).

Planteproduksjonen er med andre ord hovedsakelig et «karbonprodukt», med sukker og oksygen som biprodukter (47). Både globalt og i Norge er de fleste arter av C3-opprinnelse. C4-planter og CAM er ofte arter av tropisk opprinnelse, med en fotosyntese som fører til at plantene utnytter CO2 og vann mer effektivt enn C3-plantene (48).

  • C3-planter er hvete, bygg, ris, potet, havre, gulrot, tomat, soyabønner, peanøtter og norske trær.

  • C4-planter er mais, sukkerrør, sorghum og hirse.

  • CAM-planter er ananas, vanilje og kaktus som trives i tørre og tropiske områder med ofte store forskjeller i dag- og nattetemperaturer.

Plantenes respons på økt CO2 varierer med type plantevekst. Figur 3 viser at C3-planter reagerer kraftigere på økte konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren i form av økt fotosyntese sammenlignet med C4-planter.

Det fører til at C3-vekster gror raskere, og på 90-tallet observerte forskere at planter i drivhus fikk en annen næringsprofil sammenlignet med «åpne» landskaper (49). Forsøk med FACE-metodikken (Free Air CO2 Enrichment) (50) og OTC (Open Top Chambers) (51) demonstrerte at flere kaloririke matvekster under CO2-konsentrasjoner opp mot høye 550 PPM responderte med et redusert innhold av næringsstoffer (52). Hvilke mekanismer er ikke helt forstått (53) og retningen samt størrelsen på effektene mellom type avlinger og regioner varierer (54). Mulige konsekvenser er utfordrende å predikere, men data indikerer et tap mellom 3-17 % sammenlignet med dagens nivåer (52). Figur 4 illustrerer prosentforskjeller (%) i innholdet av protein, sink og jern mellom 338 og 550 PPM CO2 (55) fra hvete, ris, mais og soyabønner. Eksempelvis risikerer hvete å få et redusert innhold av sink med 9,3%, jern med 5,1 % og protein med 6,3 % om globale nivåer av CO2 skulle nå 550 PPM.

Figur 5. Inntaket av kostproteiner fra matvaregrupper i forskjellige land (2012). Hentet og adaptert fra The Influence of Climate Change on Global Crop Productivity (57).

Globalt får ca. 76 % av befolkningen store deler av sitt kostproteininntak dekt fra planter (56). Figur 5 viser det globale inntaket av kostproteiner fra forskjellige matvaregrupper (år 2012) (57).

Selv om CO2 i utgangspunktet kan gi større avlinger (58), vil økningen kompenseres av mer ekstremvær, slik at totalen er reduserte avlingsnivåer (59-61). Korn som hvete, ris, mais og belgfrukter er sentrale basismatvarer for store deler av verdens u-land. Globalt utgjør korn den største kilden til protein og energi (62). Gitt forventet befolknings- og C02-prognoser i 2050, risikerer 120 -150 millioner mennesker globalt å bli utsatt for proteinmangel (52, 63). Med en samtidig reduksjon av mineraler som sink og jern (54, 64), vil ringvirkningene for utsatte u-land være potensielt store (65-68).

Mer varme, ekstremvær og plantesykdommer

Klimaendringene bidrar til at luften varmes opp, og med økte temperaturer holder atmosfæren på mer vann. Den våte norske sommeren i 2017 med lange nedbørsperioder førte til store skader på avlingene og kvalitetsutfordringer for kornet (69). Sommeren 2018 skjedde det motsatte, med store varme- og tørkeperioder, med samme resultat for avlingene i Norge og store deler av Europa (70).

Ett eksempel på hvordan varmen påvirker avlingene i områder nord for ekvator er fra USA. Landet står for 41 % av verdens maisproduksjon og 38 % av soyabønneproduksjonen (og mye av tilgjengelig overskuddsproduksjon ved eksport, sammen med Sør-Amerika). Forsøk viser at ved 29–30 °C vil avlingene kunne få en svak vekst, mens varme >30 °C kan gi store tap (85). For andre viktige matvekster, som hvete, vil varmen gi bedre klimatiske forutsetninger som teoretisk gir litt større avlinger i nordlige strøk (61). En annen mulig konsekvens av varmen er muligheten for at enkelte C4-vekster som mais med tradisjonelt dårlige vilkår for å bli dyrket i nordlige strøk, blir bedre egnet.

Globalt vil ekstremvær forekomme mer regelmessig (71). I Norge vil klimaet trolig bli «varmere og våtere» (72), med økt nedbør i store matproduserende soner (73). I Norge har det de siste 100 årene kommet mer nedbør, med en klar trend de siste 20 årene.

Forandringer i temperaturer kan også gi forandringer i vindmønstre som igjen påvirker nedbørsmønstret. Her anses funnene som usikre og er ikke helt kartlagt – i Norge vil det ikke blåse mer i gjennomsnitt, men perioder med ekstremvind kan forekomme (72). Økt nedbør og ekstremvær rundt flere av Norges matproduserende fylker er en sannsynlighet (73). Det øker risikoen for erosjon med tap av næringsstoffer fra gjødsel og plantevernmidler (74). Det fører til eutrofiering; økning av næringssaltinnhold i vann som gir oppblomstring av alger og andre organismer. Det er én av mekanismene for hvordan et nitrogenkretsløp i ubalanse forurenser grunnvann, bekker, elver, vassdrag og hav (31). Jord- og vannovervåking i landbruket (JOVA) ved NIBIO er et norsk overvåkingsprogram som dokumenterer effekter av jordbrukspraksis, tiltak på avrenning og vannkvalitet. Som en konsekvens av klimaendringene og sammenlignet med tidligere, har vann og vassdrag rundt jordbruksområder i Norge fått høyere nivåer av jord og næringsstoffer (75).

Et varmere og fuktigere klima kan videre gi bedre vilkår for skadeinsekter, ugrasarter og plantepatogener, ved at de formerer seg raskere enn før og sprer seg lenger nord (76-78). Den lengre vekstsesongen med høyere eksponering av skadegjørere, kan gi et større behov for bekjempelsesmidler for å beholde samme avlingsutbytte (79). I Norge har varmen ført til flere tilfeller av tørrflekksyke på potet, en soppsykdom som tidligere var sjelden, men som ble påvist under fjorårets sesong og som gir dårligere avlinger (80). Hvordan insekter reagerer på nye forhold, som økt varme, CO2 og reduksjoner i plantekvalitet er usikkert (81). Det er indikasjoner for at insekter kompenserer ved å fortære mer av plantene (82), men forsøk viser at planter forsøker å adapterere seg ved å oppregulere sitt endogene forsvar (83).

Figur 6. Beregninger av avlingsutvikling i ulike områder. Hentet og adaptert fra IPCC.

Oppsummering

Klimaendringene vil i tiden fremover påvirke matproduksjon negativt, men ulikt (84). Områder sør for ekvatorbeltet vil sannsynligvis bli truffet hardest (19). Dagens kunnskapskilde tyder på at hav- og landsystemer er negativt påvirket av klimaendringene. Internasjonale analyser advarer mot en økt risiko i den globalematsikkerheten. Figur 6 illustrerer klimapanelet sine beregninger for avlingsendringer fra 2010 til 2109.

I Norge er det konkludert med en «ikke høy sannsynlighet» for en langvarig svikt i matsikkerheten (85). Men fordi konsekvensene allikevel er så alvorlige og gir økt sosialt og politisk uro med militære konflikter, har det norske hav- og jordbruket en målsetning om å tilpasse seg klimaet med tiltak som kompenserer for hendelser utenfor Norge.

Konflikter relatert til matsikkerhet og klima har allerede oppstått. I Matproduksjon og klimaendringer – veien videre, tar denne artikkelserien for seg et konkret eksempel på klimaflyktninger. Videre klimametoder for husdyrhold, FAO- og EAT-matrapportene og betydning for norske forhold. Deretter tiltak i norsk matproduksjon for å møte klimaendringene, bioteknologi, matsvinn, jordvern og matberedskap, matsosiologi og kjøttkonsum, før det avsluttes med implikasjoner.

Takk til Øivind Bergh, mikrobiolog og havforsker ved Havforskningsinstituttet; Hilde-Gunn Opsahl Sorteberg, molekylærbiolog og professor ved Fakultet for biovitenskap, Institutt for plantevitenskap, NMBU; ernæringsbiolog Lise von Krogh; Bob van Oort, seniorforsker, CICERO – senter for klimaforskning; Ellen Kathrine Ulleberg, Matvitenskapelig rådgiver, PhD, melk.no, Odd Magne Harstad og Laila Aas, fakultet for biovitenskap Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, NMBU, for tilbakemeldinger og diskusjoner.

Forfatteren oppgir ingen interessekonflikter

Referanser

Se ntfe.no for referanseliste.

Referanser

  1. Gemini.no. Derfor tar klimaskeptikeren feil 2017 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra https://gemini.no/2017/01/derfor-tar-klimaskeptikeren-feil/.

  2. TV2.no. Carl I. Hagen - Vi har ingen klimakrise. 2019.

  3. Fleming JR. Joseph Fourier, the ‘greenhouse effect’, and the quest for a universal theory of terrestrial temperatures. Endeavour. 1999;23(2):72-5.

  4. Tyndall J. XXIII. On the absorption and radiation of heat by gases and vapours, and on the physical connexion of radiation, absorption, and conduction.— The bakerian lecture. The London, Edinburgh, and Dublin Philosophical Magazine and Journal of Science. 1861;22(146):169-94.

  5. Arrhenius S. On the Influence of Carbonic Acid in the Air upon the Temperature of the Earth. Publications of the Astronomical Society of the Pacific. 1897;9:14.

  6. New York times. Losing Earth: The Decade We Almost Stopped Climate Change 2018 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra https://www.nytimes.com/interactive/2018/08/01/magazine/climate-change-losing-earth.html.

  7. Sawyer JS. Man-made Carbon Dioxide and the “Greenhouse” Effect. Nature. 1972;239(5366):23-6.

  8. Palmer BJ. A Review Paper on the Effect of Carbon Dioxide and Aerosols on Climate Modification. Environmental Letters. 1973;5(4):249-65.

  9. Charney JG, Arakawa A, Baker DJ et al. Carbon dioxide and climate: a scientific assessment: National Academy of Sciences, Washington, DC; 1979.

  10. Butler C. Climate Change, Health and Existential Risks to Civilization: A Comprehensive Review (1989–2013). Int j environment res and public health. 2018;15(10):2266.

  11. Health in the Greenhouse. The Lancet. 1989;333(8642):819-20.

  12. Changes in the Carbon Cycle NASA 2011 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra https://earthobservatory.nasa.gov/features/CarbonCycle/page4.php.

  13. Climate Science Special Report 2017 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra https://science2017.globalchange.gov/downloads/CSSR_Ch4_Climate_Models_Scenarios_Projections.pdf.

  14. Representative Concentration Pathway (RCPs) 2019 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra http://sedac.ipcc-data.org/ddc/ar5_scenario_process/RCPs.html.

  15. Trends in Atmospheric Carbon Dioxide 2019 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra https://www.esrl.noaa.gov/gmd/ccgg/trends/full.html.

  16. NASA. Carbon Dioxide 2019 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://climate.nasa.gov/vital-signs/carbon-dioxide/.

  17. Togradersmålet 2016 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra miljostatus.no/togradersmaalet.

  18. Klimaforskning Bf. ice2ice-prosjektet 2019 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.bjerknes.uib.no/artikler/nyheter/hurtig-oppvarming-i-arktis-nar-sjoisen-trekker-seg-tilbake.

  19. IPCC. Impacts, adaptation, and vulnerability. Part A: global and sectoral aspects. Contribution of Working Group II to the fifth assessment report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Climate change. 2014.

  20. IPCC. Special Report on the Ocean and Cryosphere in a Changing Climate. 2019.

  21. Population projection by the UN, World 2019 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra https://ourworldindata.org/grapher/un-population-projection-medium-variant?tab=chart&time=1950..2100.

  22. Resplandy L, Keeling R, Eddebbar Y et al. Quantification of ocean heat uptake from changes in atmospheric O 2 and CO 2 composition. Nature. 2018;563(7729):105.

  23. Donner SD, Potere D. The inequity of the global threat to coral reefs. Bioscience. 2007;57(3):214-5.

  24. The state of world fisheries and aquaculture 2018. FAO; 2018.

  25. Hughes TP, Anderson KD, Connolly SR et al. Spatial and temporal patterns of mass bleaching of corals in the Anthropocene. Science. 2018;359(6371):80-3.

  26. Hoegh-Guldberg O, Poloczanska ES, Skirving W, Dove S. Coral reef ecosystems under climate change and ocean acidification. Frontiers in Marine Science. 2017;4:158.

  27. Pinsky ML, Eikeset AM, McCauley DJ et al. Greater vulnerability to warming of marine versus terrestrial ectotherms. Nature. 2019.

  28. Roberts CM, O’Leary BC, McCauley DJ et al. Marine reserves can mitigate and promote adaptation to climate change. Proceedings of the National Academy of Sciences. 2017;114(24):6167-75.

  29. Worm B, Barbier EB, Beaumont N et al. Impacts of biodiversity loss on ocean ecosystem services. Science. 2006;314(5800):787-90.

  30. Apollon. Nitrogenkretsløpet er i ubalanse. 2012 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra https://www.apollon.uio.no/artikler/1997/nitrogen.html

  31. Institutt for biovitenskap. Nitrogensyklus [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/n/nitrogensyklus.html.

  32. Institutt for biovitenskap. Mineralnæring [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/plfys/mineral/index.html.

  33. NIBIO. Gjødsel [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://nibio.no/tema/jord/organisk-avfall-som-gjodsel/gjodsel.

  34. Institutt for biovitenskap. Kunstgjødsel og naturgjødsel. 2011.

  35. Perchlik M, Tegeder M. Improving Plant Nitrogen Use Efficiency through Alteration of Amino Acid Transport Processes. Plant physiology. 2017;175(1):235-47.

  36. Galloway JN, Cowling EB, Seitzinger SP, Socolow RH. Reactive nitrogen: too much of a good thing? AMBIO. 2002;31(2):60-4.

  37. Miljøstatus. Bakkenær ozon. 2016 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.miljostatus.no/tema/luftforurensning/bakkenar-ozon.

  38. UCAR Center for Science Education. How Does Ozone Damage Plants? 2015 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://scied.ucar.edu/blog/how-does-ozone-damage-plants.

  39. Apollon. Exhaust gas is to blame: Ground-level ozone is damaging crops. 2019 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.apollon.uio.no/english/articles/2019/2_ozon.html.

  40. Ghude SD, Jena C, Chate DM et al. Reductions in India's crop yield due to ozone. Geophysical Research Letters. 2014;41(15):5685-91.

  41. Yi F, McCarl BA, Zhou X, Jiang F. Damages of surface ozone: evidence from agricultural sector in China. Environmental Research Letters. 2018;13(3):034019.

  42. Tai APK, Martin MV, Heald CL. Threat to future global food security from climate change and ozone air pollution. Nature Climate Change. 2014;4:817.

  43. Mills G, Sharps K, Simpson D et al. Ozone pollution will compromise efforts to increase global wheat production. Global Change Biology. 2018;24(8):3560-74.

  44. Institutt for biovitenskap. Transpirasjon [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/t/transpirasjon.html.

  45. May R, McLean AR. Theoretical ecology: principles and applications: Oxford University Press on Demand; 2007.

  46. Institutt for biovitenskap. Fotobiologi [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/f/fotobiologi.html.

  47. Institutt for biovitenskap. CAM [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/c/cam.html.

  48. Institutt for biovitenskap. Plantefysiologi [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/plfys/fotosyntese/karbon.html.

  49. Kaiser H, Drennen T. Agricultural dimensions of global climate change: CRC Press; 1993.

  50. McLeod A, Long S. Free-air carbon dioxide enrichment (FACE) in global change research: a review. Advances in ecological research. 1999;28: 1-56.

  51. Vanaja M, Mandapaka M, Pasala RK, Ramakrishna Y. Monitoring and controlling of CO2 concentrations in open top chambers for better understanding of plants response to elevated CO2. Indian Journal of Radio Space Physics. 2006;35:193-7.

  52. Smith MR, Myers SS. Impact of anthropogenic CO2 emissions on global human nutrition. Nature Climate Change. 2018;8(9):834.

  53. Uddling J, Broberg MC, Feng Z, Pleijel H. Crop quality under rising atmospheric CO2. Current Opinion in Plant Biology. 2018;45:262-7.

  54. Beach RH, Sulser TB, Crimmins A et al. Combining the effects of increased atmospheric carbon dioxide on protein, iron, and zinc availability and projected climate change on global diets: a modelling study. The Lancet Planetary Health. 2019;3(7):e307-e17.

  55. Myers SS, Zanobetti A, Kloog I et al. Increasing CO 2 threatens human nutrition. Nature. 2014;510(7503):139.

  56. Wake B. Plant protein changes. Nature Climate Change. 2017;7:624.

  57. Lobell DB, Gourdji SM. The influence of climate change on global crop productivity. Plant physiology. 2012;160(4):1686-97.

  58. Broberg M, Högy P, Feng Z, Pleijel H. Effects of Elevated CO2 on Wheat Yield: Non-Linear Response and Relation to Site Productivity. Agronomy. 2019;9:243.

  59. Lobell DB, Schlenker W, Costa-Roberts J. Climate trends and global crop production since 1980. Science. 2011;333(6042):616-20.

  60. Raza A, Razzaq A, Mehmood SS et al. Impact of Climate Change on Crops Adaptation and Strategies to Tackle Its Outcome: A Review. Plants. 2019;8(2):34.

  61. Deryng D, Conway D, Ramankutty N, Price J, Warren R. Global crop yield response to extreme heat stress under multiple climate change futures. Environmental Research Letters. 2014;9(3):034011.

  62. Thuen AE, Eldby H. Korn og konjunktur 2016. Gode avlinger globalt og nasjonalt. Rapport 5-2016.

  63. Medek DE, Schwartz J, Myers SS. Estimated effects of future atmospheric CO2 concentrations on protein intake and the risk of protein deficiency by country and region. Environmental Health Perspectives. 2017;125(8):087002.

  64. Myers SS, Wessells KR, Kloog I, Zanobetti A, Schwartz J. Effect of increased concentrations of atmospheric carbon dioxide on the global threat of zinc deficiency: a modelling study. The Lancet Global Health. 2015;3(10):e639-e45.

  65. Stevens GA, Finucane MM, De-Regil LM et al. Global, regional, and national trends in haemoglobin concentration and prevalence of total and severe anaemia in children and pregnant and non-pregnant women for 1995–2011: a systematic analysis of population-representative data. The Lancet Global Health. 2013;1(1):e16-e25.

  66. Wessells KR, Brown KH. Estimating the global prevalence of zinc deficiency: results based on zinc availability in national food supplies and the prevalence of stunting. PloS one. 2012;7(11):e50568.

  67. Zhu C, Kobayashi K, Loladze I et al. Carbon dioxide (CO2) levels this century will alter the protein, micronutrients, and vitamin content of rice grains with potential health consequences for the poorest rice-dependent countries. Science advances. 2018;4(5):eaaq1012.

  68. Parry ML, Rosenzweig C, Iglesias A et al. Effects of climate change on global food production under SRES emissions and socio-economic scenarios. Global environmental change. 2004;14(1):53-67.

  69. Rekordmange krev erstatning etter verste sesong på fleire tiår NRK 2017 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/hordaland/rekordmange-krev-erstatning-etter-verste-sesong-pa-fleire-tiar-1.13774427.

  70. Drought forces Germany to seek imports. 2018 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.world-grain.com/articles/10883-drought-forces-germany-to-seek-imports.

  71. Fischer EM, Sedláček J, Hawkins E, Knutti R. Models agree on forced response pattern of precipitation and temperature extremes. Geophysical Research Letters. 2014;41(23):8554-62.

  72. NORKLIMA. Oslo: Norges Forskningsråd. Universitetsforlaget; 2012.

  73. Miljødirektoratet. Klima i Norge 2100. 2015.

  74. Bechmann M, Stenrød M, Greipsland I et al. Erosjon og tap av næringsstoffer og plantevernmidler fra jordbruksdominerte nedbørfelt. Sammendragsrapport fra Program for jord-og vannovervåking i landbruket (JOVA) for 1992—2016. 2017.

  75. NIBIO. Uvanlig høy vannstand og mye partikler målt i jordbruksbekker 2019 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://www.nibio.no/nyheter/uvanlig-hoy-vannstand-og-mye-partikler-malt-i-jordbruksbekker.

  76. Stoeckli S, Hirschi M, Spirig C et al. Impact of Climate Change on Voltinism and Prospective Diapause Induction of a Global Pest Insect – Cydia pomonella (L.). PLoS ONE. 2012;7(4):e35723.

  77. Bebber DP, Ramotowski MAT, Gurr SJ. Crop pests and pathogens move polewards in a warming world. Nature Climate Change. 2013;3:985.

  78. Mitton JB, Ferrenberg SM. Mountain Pine Beetle Develops an Unprecedented Summer Generation in Response to Climate Warming. The American Naturalist. 2012;179(5):E163-E71.

  79. Regjeringen. Utredning om landbrukets utfordringer i møte med klimaendringene, 2016.

  80. Varme sumrar kan gi meir tørrflekksjuke på potet 2019 [hentet 24.10.2019]. Tilgjengelig fra: https://nibio.no/nyheter/varme-sumrar-kan-gi-meir-torrflekksjuke-pa-potet.

  81. Coviella CE, Trumble JT. Effects of elevated atmospheric carbon dioxide on insect‐plant interactions. Conservation Biology. 1999;13(4):700-12.

  82. Yin J, Sun Y, Wu G, Ge F. Effects of elevated CO2 associated with maize on multiple generations of the cotton bollworm, Helicoverpa armigera. Entomologia Experimentalis et Applicata. 2010;136(1):12-20.

  83. Xie H, Liu K, Sun D et al. A field experiment with elevated atmospheric CO2-mediated changes to C4 crop-herbivore interactions. Scientific Reports. 2015;5:13923.

  84. Battisti DS, Naylor RL. Historical warnings of future food insecurity with unprecedented seasonal heat. Science. 2009;323(5911):240-4.

  85. Bardalen A. Klimarisiko og norsk matproduksjon. NIBIO Rapport. 2018.