Ernæringsbehandling ved covid-19: oppsummering av nåværende kunnskap

Hverdagen vår, både hjemme og på arbeid har de siste månedene blitt snudd på hodet på grunn av det mye omtalte sars-cov-2 viruset. Tilsynelatende har ikke denne pandemien en direkte sammenheng med kosthold og ernæring, men på grunn av det langvarige og ofte kompliserte sykdomsforløpet er det absolutt relevant å sette ernæring på dagsorden. Det er enda viktigere at dette gjøres av autorisert helse­personell som har den nødvendige erfaringen og kunnskapen til å kunne vurdere hva som er riktig å gjøre, når og hvordan.

Selv om kunnskapen vi har om både viruset og covid-19 sykdommen er erfaringsbasert og begrenset til små enkeltstudier av varierende kvalitet, har det kommet flere faglige retningslinjer og oppsummeringer som omhandler ernæringsbehandlingen av denne pasientgruppen (1-8). I denne artikkelen har vi oppsummert de områdene innen ernæringsfaget som vi mener det er viktig å fokusere på for å få til en helhetlig behandling og optimal rehabilitering av pasienter med denne nyoppståtte og uforutsigbare sykdommen. 

På grunn av høy risiko for sykdomsrelatert feilernæring hos pasienter med covid-19, bør det påses at dette gjennomføres innen rimelig tid etter innleggelse, gjerne innen ett døgn. Foto: shutterstock.com

Generell ernæringsbehandling

Akutt sykdom med lengre opphold på intensivenhet er en veldokumentert årsak til forverret ernæringsstatus, med påfølgende komplikasjoner lenge etter utskrivelse (9). Eldre og de med kronisk sykdom er i risiko for alvorlig utfall etter infeksjon med sars-cov-2 (10), og disse gruppene har også særlig høy risiko for underernæring (11,12).

Sykdomsrelatert underernæring med tilstedeværelse av akutt inflammasjon karakteriseres av appetittløshet, nedsatt matinntak og sarkopeni, og bidrar til redusert motstand mot infeksjoner, forverret fysisk og mental funksjon, redusert livskvalitet, forsinket rekonvalesens og økt dødelighet (11,12). Ved akutt og kritisk sykdom med høy stressmetabolisme, vil kombinasjonen av høy pro-inflammatorisk cytokinaktivitet, økt utskillelse av kortikosteroider og katekolaminer, resistens mot insulin og andre veksthormoner, immobilisering og lite eller manglende matinntak bidra til rask nedbrytning av kroppens energi- og næringsstofflagre (12,13). Tap av muskelmasse forekommer både hos de med normal og økt kroppsmasseindeks (11,12). Det er lett for helsepersonell å tenke at pasienter med overvekt og fedme er “velernærte” og “har en del å gå på”, men denne pasientgruppen kan utvikle underernæring under sykdom på lik linje med andre. 

Vi vet fra før at forebygging, diagnostisering og behandling av underernæring er dokumentert å kunne effektivt redusere komplikasjoner og forbedre klinisk utfall av sykdom hjemme, men også ved intensivopphold og institusjonsinnleggelse (11, 13,14). Optimal og riktig ernæringsbehandling bør tilbys tidlig i sykdomsforløpet til pasienter med covid-19 for å forbedre både kortsiktig og langsiktig sykdomsprognose (4, 15-17). 

Helsedirektoratet har siden 2009 anbefalt at alle pasienter i spesialisthelsetjenesten skal screenes for ernæringsmessig risiko ved innleggelse, og deretter ukentlig (11,12). Hos personer som bor på sykehjem eller mottar hjemmetjeneste skal ernæringsmessig risiko vurderes månedlig (11,12). På grunn av høy risiko for sykdomsrelatert feilernæring hos pasienter med covid-19, bør det påses at dette gjennomføres innen rimelig tid etter innleggelse, gjerne innen ett døgn. Essensielt i denne vurderingen er opplysninger om vektendring og endret matinntak den siste tiden. Dersom det er vanskelig å måle vekt og høyde, bør opplysninger om habituell vekt og høyde innhentes fra pasienten, tidligere journal eller pårørende. Individer i ernæringsmessig risiko bør få individuell veiledning og ernæringsplan for å optimalisere ernæringsstatus (11,12). 

Næringsbehov og anbefalinger ved covid-19

Covid-19 er en ny sykdom, og evidens for at spesifikke dietter eller næringsstoffer gir økt beskyttelse eller raskere tilheling er foreløpig ikke tilgjengelig. Eksisterende anbefalinger med tanke på ernæringsbehandling ved annen lignende sykdom er anbefalt å følges inntil mer forskningsdata er tilgjengelig (9,13,14). Dersom vanlig mat og berikning ikke er tilstrekkelig for å dekke ulike næringsbehov, bør orale ernæringsprodukter (næringsdrikker ol.) ordineres (11,12). Enteral ernæring bør vurderes til alle, inkludert multisyke og eldre med rimelig prognose dersom næringsbehovet ikke kan dekkes med mat per os. Parenteral ernæring skal vurderes kun dersom enteral ernæring er kontraindisert eller utilstrekkelig, eller en tverrfaglig helhetlig medisinsk vurdering tilsier at det er det foretrukne alternativet. 

Mange covid-19 pasienter opplever symptomer fra mage- og tarmkanalen, slik som kvalme, oppkast og diare, samt endret lukte- og smakssans (18). Dersom disse foregår over tid, vil det kunne påvirke matinntaket og ernæringsstatus. Individuelle samtaler med klinisk ernæringsfysiolog kan være med på å avdekke og hjelpe til med problemene. Tilpassede kostanbefalinger for de ulike utfordringene skal følges (19). 

Det er velkjent at flere næringsstoffer spiller en rolle i forsvar mot infeksjoner, og et optimalt inntak av både makro- og mikronæringsstoffer er derfor viktig (20). Det anbefales ingen spesielle kosttilskudd til covid-19 pasienter, men spesifikke ernæringsmangler skal selvfølgelig korrigeres etter anbefalte prosedyrer. Dersom matinntaket ikke er optimalt og variert nok, dersom personen har gått ned i vekt eller er undervektig, kan multivitamineral brukes (4). 

Risiko for reernæringssyndrom kan være høy hos pasienter med covid-19, da mange gjerne ofte er syke i minst en ukes tid før innleggelse og kan ha hatt sterkt redusert matlyst og matinntak (4-9). I tillegg kan pasientene være feilernærte før aktuelt sykdomsutbrudd, ettersom sykdommen rammer eldre og kronisk syke mest. Dersom pasientene er i høyrisikogruppen, skal det gis tiamin før oppstart med ernæringsbehandling (21, 22). Vi anbefaler at lokale retningslinjer følges med tanke på anbefalte tiamindoser, opptrapping av ernæring og overvåking av elektrolytter og organfunksjon. 

Ernæring hos kritisk syke pasienter

Akutt lungesviktsyndrom (ARDS) hos covid-19 pasienter er hovedårsaken til innleggelse på intensivavdeling (5). Ofte ses dette i kombinasjon med sekundær pneumoni eller sepsis, og det er heller ikke uvanlig med akutt multiorgansvikt, herunder også hjerte- og nyresvikt. Ernæringsbehandlingen skal tilpasses fortløpende til pasientens tilstand, og energi-, væske- og proteinbehov justeres deretter. 

Ernæring skal startes opp så snart pasienten er hemodynamisk stabil, og helst innen 48 timer etter innleggelse på intensivavdeling (4). Det er viktig verken å under- eller overernære pasienten under den kritiske fasen, da begge deler er uheldige for utfallet. For lav næringstilførsel vil potensielt føre til de ovennevnte konsekvenser ved underernæring, mens overernæring vil kunne føre til hyperglykemi, leveraffeksjon, hyperlipidemi og CO2-retensjon, noe som er særlig ugunstig hos pasienter med hypoksi (9,14). 

Indirekte kalorimetri er den foretrukne metoden for estimering av energibehov, men lite tilgjengelig på norske sykehus. Som alternativ kan 20-25 kcal/kg/dag brukes (4). Pasientens energiinntak bør ikke overstige 50-70 % av estimert behov på dag en til tre. Inntaket kan deretter økes til 80-100 % etter dag tre av ernæringsbehandlingen. Eventuell bruk av propofol (1,1 kcal/ml) og tilførsel av glukose (200 kcal/l 5 % glukose) må tas med i energiregnskapet. Det er verdt å merke seg at pasientene kan ha behov for store mengder sedering grunnet høy vekt og mye uro. 

Proteinbehovet hos kritisk syke bør beregnes til 1,2-1,5 g/kg/dag, og den anbefalte måldosen bør oppnås innen tre til fem dager etter oppstart av ernæringsbehandlingen (4, 9). Et enda høyere proteininntak har blitt foreslått til pasienter med fedme og ved langvarig sykehusinnleggelse (14). Et slikt proteinbehov kan være vanskelig å dekke i praksis og særlig uten ekstra proteintilskudd. Vær oppmerksom på at pasienter med redusert nyrefunksjon (GFR under 30 ml/min) bør ha lavere proteintilførsel. 

En stor andel av pasienter ved covid-19 har en BMI over 25 kg/m2, og det virker som utfallet av sykdommen ofte er komplisert hos denne gruppen (16). Ved beregning av næringsbehov hos pasienter med BMI over 30 kg/m2, anbefales det å bruke korrigert kroppsvekt ((aktuell (tørr)kroppsvekt - ideell kroppsvekt) x 0,33 + ideell kroppsvekt) (4). 

Energi- og proteininntaket har tidligere blitt rapportert å være mangelfullt hos ARDS-pasienter som har vært behandlet med non-invasiv ventilasjon (NIV) (33). Pasienter som behandles med NIV eller annen oksygenbehandling (maske med reservoar, nasal high-flow, Bi-PAP eller C-PAP) og som ikke dekker sitt energibehov med inntak av vanlig mat per os, bør i første omgang få tilbud om orale ernæringstilskudd (4). Langvarig og plagsom dyspne, rask pustefrekvens, samt tørre slimhinner pga oksygenbehandling kan gjøre matinntak utfordrende. Det kan være en fordel å innta mye av næringen i flytende form, eventuelt spise mat som er “våt/fuktig” og lett å svelge (15). Dersom dette ikke fører frem, bør enteral eller intravenøs ernæring vurderes. Implementering av enteral ernæring har i flere studier vist seg å i liten grad være gjennomført hos denne pasientgruppen. Dette har vært forklart ved at nasogastrisk sonde kan hemme effekten av NIV-behandlingen ved å føre til luftlekkasje, samt påvirke diafragmafunksjon grunnet dilatasjon av abdomen (4, 34). 

I tillegg til den nevnte rapporteringen av kvalme, oppkast og diare hos covid-19-pasienter, kan sedering og bruk av smertestillende bidra til gastrointestinale problemer i form av hypomobil tarm hos kritisk syke generelt (9,14). Sterkt nedsatt motilitet ses både i ventrikkel og tarm og det er vanlig med utspilt mage, smerter, ventrikkelretensjon og forstoppelse. For å unngå oppkast og aspirasjon, er det viktig å måle gastrisk restvolum (GRV) regelmessig. Det eksisterer individuelle forskjeller mellom ulike sykehus på hvor ofte dette bør gjøres og hvilke mengder som aksepteres (varierer mellom 200 ml og 500 ml). Ved vedvarende ventrikkelretensjon kan det forsøkes å redusere hastigheten sondeernæringen gis på, samt prøve prokinetiske og motilitetsregulerende midler i ett til tre døgn (22). Intravenøst erytromycin og metoclopramid (Afipran ol) er i retningslinjer foreslått som hhv. første- og andrevalg. Effekten avtar i løpet av noen dager, og de bør derfor ikke brukes forebyggende, men igangsettes når ansvarlig lege og behandlingsteam vurderer det som hensiktsmessig (9). 

Enteral ernæring bør gis først og fremst via nasogastrisk sonde (NG) (9). Ved intoleranse, stor aspirasjonsfare og ventrikkelretensjon som ikke kan løses på andre måter, kan postpylorisk sondeernæring med jejunal sonde brukes, dersom dette er tilgjengelig på avdelingen. Kontinuerlig ernæring er anbefalt på intensivavdeling da det gir mest stabilitet, minst risiko for dumping og lettest blodsukkerkontroll. Bolusernæring kan brukes på sengepost eller etter utskrivelse (kun ved nasogastrisk sonde). 

Mageleie brukes ofte ved respiratorbehandling av ARDS og covid-19 (5,18). Dette er i seg selv ikke en kontraindikasjon for enteral ernæring, men øker risikoen for GI-intoleranse og krever individuelle tilpasninger i pasientens ernæringsplan (8). Før stillingsendring skal det foretas aspirering og aspiratet skal kastes. Tilførsel av enteral ernæring skal stoppes ca. 30-60 minutter før snuing, og skal ikke pågå under selve stillingsendringen. Ved mageleie bør sengen tippes 15 grader. Det anbefales å aspirere ofte, selv hos pasienter som ikke har hatt ventrikkelretensjon tidligere. Bruk fortrinnsvis et lukket system for aspirasjon for å redusere risiko for dråpesmitte. Som oftest er det nødvendig å redusere infusjonshastigheten noe sammenlignet med ryggleie på grunn av dårligere toleranse. 

Det er ikke uvanlig med væskerestriksjon ved ARDS for å redusere belastningen på lungene på grunn av høy risiko for ekstracellulært lungevann (5). Ved hypernatremi, som ofte er en bivirkning av medikamenter mot lungeødem, vil pasienter blant annet kunne behandles med glukoseløsninger. For å redusere total mengde væske som gis, kan det være nødvendig å begrense mengden sondeernæring. Det samme gjelder ved redusert diurese og akutt nyresvikt. Det er mulig å bruke lavnatriumløsninger, men disse kan ofte være lave på protein og energi, og bruken av dem kan vanskeliggjøre optimal ernæringsbehandling. Konsentrerte høyproteinløsninger kan i mange tilfeller være et bedre alternativ. Bruk av enteral omega-3 kan gi bedret oksygenering, men mangler evidens. Det samme gjelder for andre spesialløsninger for kritisk syke, eller tilsetting av ekstra vitaminer og mineraler. 

Som ved behandling av kritisk syke generelt bør oppstart av parenteral ernæring vurderes til pasienter som ikke tolererer anbefalt måldose enteral ernæring i løpet av den første uken på intensivavdelingen (9,14). Dette bør først og fremst gjøres dersom alle tiltak for å øke toleranse for enteral ernæring er forsøkt, og enteral ernæring bør fortsatt dekke deler av behovet hvis mulig på grunn av dens gunstige virkning på mage- og tarmsystemet. Terskelen for overgang til parenteral ernæring kan være lavere ved covid-19 sammenlignet med det som er normalt ved intensivbehandling grunnet utfordringene med å gi enteral ernæring ved oksygenbehandling, GI-intoleranse og langvarig alvorlig sykdom (1,4). All parenteral ernæring skal tilsettes mikronæringsstoffer daglig, utenom i noen særtilfeller som for eksempel ved nyresvikt. Ved store elektrolyttforstyrrelser kan elektrolyttfrie parenterale løsninger brukes, slik at innholdet av elektrolytter kan tilpasses hver enkelt pasient. 

Hyperglykemi og hypertriglyseridemi er noe som bør forhindres hos kritisk syke, da det kan komplisere og forverre sykdomsutfallet (9,14). Det er anbefalt at blodglukose skal ligge mellom 6-8 mmol/l, og det bør gis insulin dersom glukosenivået overstiger 10 mmol/l (4). Triglyserider bør overvåkes minst en gang per uke, og gjerne oftere dersom forbruket av propofol er høyt (4). 

Under den kritiske fasen er det viktig med daglig overvåking av pasienten, i tillegg til god tverrfaglig og tett samarbeid med det medisinske teamet. Det har vist seg essensielt å kontrollere hva som faktisk gis til pasienten sammenlignet med det som er anbefalt i pasientens ernæringsplan (9). Spriket er ofte stort, og tiltak må iverksettes i tide for å forhindre ytterligere feilernæring av pasienten. 

Ernæringsbehandling etter intensivbehandling

I etterkant av intensivbehandling opplever mange både fysiske, mentale og kognitive utfordringer, og alle faktorene kan potensielt vanskeliggjøre optimalt mat- og væskeinntak (23). Flere studier har observert for lavt næringsinntak hos sykehusinnlagte pasienter i tiden etter intensivbehandling. Blant annet viste en studie at gjennomsnittsinntaket av kalorier og protein dekket henholdsvis 62 % og 54 % av beregnet behov, medregnet supplerende tilskudd. Pasientene som kun inntok næring oralt, dekket ikke mer enn 40 % av næringsbehovet sitt (23, 24). 

Svelgeproblemer er en hyppig konsekvens av mekanisk ventilering, og en systematisk oversiktsartikkel fant i 2018 at ca 50 % av ekstuberte intensivpasienter hadde utviklet dysfagi (25). Det er flere mekanismer som kan forklare denne utviklingen av dysfagi, og varigheten på intuberingen øker antakeligvis risiko for skade med påfølgende svelgevansker (25,26). Dette er av betydning i behandlingen av covid-19, da pasientene ofte må være tilkoblet respirator lenge av gangen. I tillegg har det i større grad blitt observert larynxødemer og stridor etter ekstubering hos de med covid-19 enn hos de uten sykdommen, noe som kan øke risikoen for reintubering og komplikasjoner som svelgevansker (17). 

Alvorlig post-ekstuberingsdysfagi er assosiert med negativt utfall, inkludert pneumoni, reintubering, forlenget innleggelse, hyppigere utskrivelse til sykehjem og høyere mortalitet (27,28). De fleste opplever bedring av svelgevansker i løpet av rehabiliteringsfasen, men problemene har fortsatt vært observert fire og seks måneder etter utskrivelse fra intensivavdeling (29). Ettersom svelgevansker kan bidra til vansker med å dekke energi- og proteinbehov, vil anerkjennelse av at utfordringen eksisterer kunne ha betydning både for trygt og optimalt matinntak. Svelgevurdering utført av logoped anbefales hvis mulig, eventuelt kan forenklet svelgtest utføres av pleiepersonalet som har blitt opplært i dette. Testen kan tas raskt etter ekstubering, og bør gjentas daglig, ettersom svelgefunksjonen kan bedres raskt og det er hensiktsmessig å unngå unødvendige kostholdsrestriksjoner (15,17).

I de tilfeller hvor dysfagi oppdages, bør det vurderes om pasienten har behov for konsistenstilpasset kost (findelt, finmost, geleringskost) og fortykningsmiddel i drikke (19). Enteral ernæring kan være nødvendig dersom pasienten ikke klarer å innta nok mat per os, eller dersom svelging medfører risiko for aspirasjon. Ved meget høy aspirasjonsrisiko kan postpylorisk enteral ernæring eller eventuelt midlertidig parenteral ernæring benyttes under opptrening.

Utfordringene beskrevet ovenfor tyder på at det for mange kan ta tid å oppnå optimalt næringsinntak etter ventilering. Hos de som har vært ernært enteralt bør derfor behandlingsteamet vurdere om pasienten kan ha behov for supplerende ernæring også en tid etter ekstubering, før det besluttes å seponere nasogastrisk sonde. 

Ernæring på sengepost og etter utskrivelse

Overføring mellom avdelinger og omsorgsnivåer skaper en risiko for pasienten. Samhandling og ansvarsfordeling mellom primær- og sekundærhelsetjenesten skal sikre videreføring av preferanser, ernæringstiltak og -behandling. Under utarbeidelse av rutiner, verktøy og retningslinjer er det viktig at pasienter med ernæringssvikt sikres en trygg overføring mellom omsorgsnivåene (12). Tverrfaglig samarbeid og samhandling er derfor viktig under hele sykdomsforløpet. 

Pasienter med covid-19 har rett til like bra behandling, opptrening og rehabilitering som andre pasienter, men på grunn av smitteverns- og isolasjonshensyn er dette ikke alltid så enkelt å gjennomføre i praksis (17). Mobilisering og god ernæring er en svært viktig del av behandlingen, og må ikke glemmes i denne hektiske og noe annerledes tiden. Sykdommen i seg selv, behandlingen, isolasjon og immobilisering kan ha betydelig negative konsekvenser for pasientens fysiske og mentale helse. Tap av muskelmasse og -styrke, samt generell fatigue og forvirring/delir som kan finne sted på grunn av sykdommen, kan vanskeliggjøre optimalt mat- og væskeinntak. Tilpasset fysisk aktivitet og trening bør etterstrebes for individer i isolasjon og karantene, for å bidra til oppbygging og bevaring av muskelmasse. Det er viktig med fortløpende funksjonsvurderinger som gjøres av fysioterapeuter og ergoterapeuter, og tilpasset helhetlig behandling. 

Personer som har vært alvorlig syke kan fortsatt ha behov for energi- og næringstett kost etter utskrivelse. For mest effektiv gjenoppbygging av tapt muskelmasse, anbefaler forskningen tilpasset fysisk aktivitet kombinert med et energiinntak på 30-35 kcal/kg/dag og proteininntak på 1-1,5 g/kg/dag (17,32). 

Ved vekttap, lavt matinntak og undervekt bør pasienten anbefales bruk av næringsdrikker for å sikre tilstrekkelig inntak (11). Mengden energi og protein fra tilskudd må tilpasses hver enkelt, men næringsproduktet bør minimum bidra med 400 kalorier og 20-30 gram protein per dag (4,16,17). Noen pasienter vil kunne få disse dekket på blå resept, særlig dersom de i tillegg har andre kroniske sykdommer. De kan også få næringsdrikker tilkjørt hjem, noe som kan være særlig nyttig på grunn av isolasjon og karanteneregler. Dersom det vurderes som usannsynlig at pasienten vil klare å dekke behovet ved hjelp av berikning og næringsdrikker, kan det være nødvendig å skrive ut pasienten med enteral eller parenteral ernæring (30).

Regelmessige, gjerne ukentlige, oppfølginger av underernærte pasienter via telefon- eller video hvor opplysninger om vekt og matinntak innhentes, bør gjennomføres fram til man ser at matinntaket har stabilisert seg. Pasienter som er teknisk kyndige kan gjerne oppfordres til å registrere matinntaket sitt via ulike applikasjoner eller dataprogrammer (for eksempel Kostholdsplanleggeren) som beregner energi- og proteininntak. Dette vil både bidra til effektiv oppfølging, samt kunne øke pasientens bevissthet rundt egen behandling (17).

Vi ser av erfaring at behandling av underernæring ofte avsluttes brått når pasienter skrives ut fra sykehus, og at opplysninger om ernæringsstatus og behov for videre behandling ikke alltid vektlegges i epikriser og sykepleiersammenfatninger (12). Ettersom et tilstrekkelig næringsinntak er nødvendig for at pasienten skal kunne oppnå optimal rehabilitering, må det sikres at pasienter får den veiledningen og hjelpen de trenger. Individuell veiledning med fokus på tiden etter utskrivelse bør gis under selve innleggelsen. Dersom smitterisiko gjør det utfordrende med samtale på sengekanten, bør det sikres at pasienten får individuelt tilpasset skriftlig materiell, at veiledning blir gitt til pårørende og at det tilbys telefon- eller video-oppfølging ved behov. Det finnes i dag flere gode tilbud som kan hjelpe personer i hjemmet med å oppnå en mer optimal ernæring. Det bør kartlegges om pasienten kan ha nytte av handlehjelp og hjemkjøring av matvarer og middagsretter, og om vansker med matinntak har ført til permanent eller midlertidig behov for hjemmesykepleie som kan bistå med måltidene.

Norge er nå over sin første smittetopp, men det er usikkert om og når flere smittetopper vil finne sted. Folkehelseinstituttet anbefaler i sin rapport om covid-19-epidemien den 21. april at helsetjenesten fortsatt planlegger for en epidemi som varer i omlag ett år, og som på toppen medfører samtidig flere titalls tusen syke (31). Tiden som kommer nå kan og bør derfor brukes til å kartlegge tilgang på smittevernutstyr, planlegge bruken av det, samt få en oversikt over antall og type sondeernæringsutstyr på ulike avdelinger og institusjoner.

Kliniske ernæringsfysiologer må benytte den tiden vi nå står overfor til å få ernæring enda mer på dagsorden, samt tilby kunnskapsbasert ernæringsopplæring til pasienter og helsepersonell. Særlig viktig er det å synliggjøre viktigheten av tidlig ernæringsbehandling, øke kunnskap om berikning og ulike typer næringsdrikker og sondeernæring, og sist, men ikke minst, opplyse om viktigheten av optimal ernæringsbehandling gjennom hele behandlingslinjen, både på sykehus og i kommunehelsetjenesten. 

Vær oppmerksom på at all kunnskap vi har om covid-19 er begrenset og raskt kan endres. Sørg for at du alltid er faglig oppdatert. Vær ydmyk og diskuter ulike problemstillinger med dine kollegaer jevnlig. 

Forfatterne rapporterer ingen interessekonflikter. 

Referanser

  1. ASPEN. Nutrition Therapy in the Patient with covid-19 Disease Requiring ICU Care. Silver Spring: ASPEN; 2020

  2. Australasian Society of Parenteral and Enteral Nutrition (AuSPEN). Nutrition Management for Critically and Acutely Unwell Hospitalised Patients with covid-19 in Australia and New Zealand. Australia: AuSPEN; 2020.

  3. ANZICS. The Australian and New Zealand Intensive Care Society (ANZIC) covid-19 Guidelines. (Internett). Camberwell: ANZICS; 2020 (hentet 05.05.2020). Tilgjengelig fra: https://www.anzics.com.au/coronavirus-guidelines/

  4. Barazzoni R, Bischoff SC, Breda J, et al. ESPEN expert statements and practical guidance for nutritional management of individuals with SARS-CoV-2 infection [published online ahead of print, 2020 Mar 31]. Clin Nutr. 2020;S0261-5614(20)30140-0.

  5. UpToDate. Society guideline links: Coronavirus disease 2019 (covid-19) – International and government guidelines for general care. UpToDate; 2020 (hentet 05.05.2020). Tilgjengelig fra: https://www.uptodate.com/contents/society-guideline-links-coronavirus-disease-2019-covid-19

  6. British Dietetic Association (BDA). The British Dietetic Association Critical Care Specialist Group (BDA CCSG) Guidance on management of nutrition and dietetic services during the covid-19 pandemic. Birmingham: BDA; 2020 (hentet 05.05.2020). Tilgjengelig fra: https://www.bda.uk.com/resource/critical-care-dietetics-guidance-covid-19.html

  7. Ernæringsbehandling ved covid‑19, Lovisenberg Diakonale Sykehus, lokale retningslinjer utarbeidet av kef Christine Toft, mars 2020, Tilgjengelig fra: www.keff.no (medlemssider)

  8. Ernæring hos voksne intensivpasienter med bekreftet covid‑19 med assosiert alvorlig respirasjonssvikt (ARDS), Oslo universitetssykehus, lokale retningslinjer utarbeidet av kef Sedegheh Gharagozlian, mars 2020, Tilgjengelig fra: www.keff.no (medlemssider)

  9. Singer P, Blaser AR, Berger MA, et al. ESPEN guideline on clinical nutrition in the intensive care unit. Clin. Nutr. 2019;38(1):48-79

  10. ICNARC. ICNARC report on covid-19 in critical care. London: ICNARC; 24 April 2020

  11. Helsedirektoratet. Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring. Oslo: Helsedirektoratet; 2009.

  12. Nasjonalt råd for ernæring. Sykdomsrelatert underernæring. Utfordringer, muligheter og anbefalinger. Oslo: Nasjonalt råd for ernæring; 2017.

  13. Cederholm T, Barazzoni R, Austin P, et al. ESPEN guidelines on definitions and terminology of clinical nutrition. Clin Nutr. 2017;36(1):49-64.

  14. McClave SA, Taylor BE, Martindale RG, et al. Guidelines for the Provision and Assessment of Nutrition Support Therapy in the Adult Critically Ill Patient: Society of Critical Care Medicine (SCCM) and American Society for Parenteral and Enteral Nutrition (A.S.P.E.N.). J Parenter Enteral Nutr. 2016;40(2):159-211.

  15. Dietitian Connection. Nutritional management of patients who are critically ill & Nutrition support in patients with severe respiratory disease: what dietitians need to know. Dietitian Connection; 2020 (hentet 05.05.2020). Tilgjengelig fra: https://dietitianconnection.com/product/nutritional-management-covid-19/

  16. Nutricia. Covid-19 - Nutritional Support. Current experience and best practice in the ICU. Nutricia; 2020 (hentet 05.05.2020). Tilgjengelig fra: https://nutricia.wavecast.io/covid-19-nutritional-support-in-the-icu/live

  17. Fresenius Kabi. Fresenius Kabi Webinar, Feeding the critically ill covid-19 patient & How to optimize nutrition on the road to recovery? Fresenius Kabi; 2020 (hentet 05.05.2020). Tilgjengelig fra: http://nutritionevents.com/covid-19/covid-19-webinars/

  18. Oslo universitetssykehus. Behandling av pasienter med mistenkt eller bekreftet COVID-19 (SARS-CoV-2) koronavirus. Oslo universitetssykehus; 2020 (hentet 05.05.2020). Tilgjengelig fra: https://ehandboken.ous-hf.no/document/136877/fields/23

  19. Helsedirektoratet. Kosthåndboken. Veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten. Oslo: Helsedirektoratet; 2012.

  20. Calder PC, Carr AC, Gombart AF, Eggersdorfer M. Optimal Nutritional Status for a Well-Functioning Immune System Is an Important Factor to Protect against Viral Infections. Nutrients. 2020;12(4):E1181.

  21. Oslo universitetssykehus. Initiere ernæringsbehandling - oral, enteral og intravenøs ernæring til pasienter med risiko for reernæringssyndrom. Oslo universitetssykehus; 2018 (hentet 05.05.2020). Tilgjengelig fra: https://ehandboken.ous-hf.no/document/129340

  22. Helsebiblioteket.no. Intensivpasienter - ernæring, voksne. Oslo universitetssykehus; 2016 (hentet 05.05.2020). Tilgjengelig fra: https://www.helsebiblioteket.no/fagprosedyrer/ferdige/ernaering-av-voksne-intensivpasienter

  23. Reeves A, White H, Sosnowski K, et al. Energy and protein intakes of hospitalised patients with acute respiratory failure receiving non-invasive ventilation. Clin Nutr. 2014;33(6):1068-1073.

  24. Terzi N, Darmon M, Reignier J, et al. Initial nutritional management during noninvasive ventilation and outcomes: a retrospective cohort study. Crit Care. 2017; 21(1):293

  25. Ridley EJ, Parke RL, Davies AR, et al. What Happens to Nutrition Intake in the Post-Intensive Care Unit Hospitalization Period? An Observational Cohort Study in Critically Ill Adults. J Parenter Enteral Nutr. 2019;43(1):88-95.

  26. Peterson SJ, Tsai AA, Scala CM, et al. Adequacy of oral intake in critically ill patients 1 week after extubation. J Am Diet Assoc. 2010;110(3):427-433.

  27. Brodsky MB, Levy MJ, Jedlanek E, et al. Laryngeal Injury and Upper Airway Symptoms After Oral Endotracheal Intubation With Mechanical Ventilation During Critical Care: A Systematic Review. Crit Care Med. 2018;46(12):2010-2017.

  28. Zuercher P, Moret CS, Dziewas R, Schefold JC. Dysphagia in the intensive care unit: epidemiology, mechanisms, and clinical management. Crit Care. 2019;23(1):103.

  29. Macht M, Wimbish T, Clark BJ, et al. Postextubation dysphagia is persistent and associated with poor outcomes in survivors of critical illness. Crit Care. 2011;15(5):R231.

  30. Schefold JC, Berger D, Zürcher P, et al. Dysphagia in Mechanically Ventilated ICU Patients (DYnAMICS): A Prospective Observational Trial. Crit Care Med. 2017;45(12):2061-2069.

  31. Brodsky MB, Huang M, Shanholtz C, et al. Recovery from Dysphagia Symptoms after Oral Endotracheal Intubation in Acute Respiratory Distress Syndrome Survivors. A 5-Year Longitudinal Study. Ann Am Thorac Soc. 2017;14(3):376-383.

  32. Bischoff SC, Austin P, Boeykens K, et al. ESPEN guideline on home enteral nutrition. Clin Nutr. 2020;39(1):5-22.

  33. Folkehelseinstiuttet (FHI). COVID-19-EPIDEMIEN: Kunnskap, situasjon, prognose, risiko og respons i Norge etter uke 16. Oslo: FHI; 21.04.2020.

  34. Jones C, Eddleston J, McCairn A, et al. Improving rehabilitation after critical illness through outpatient physiotherapy classes and essential amino acid supplement: A randomized controlled trial. J Crit Care. 2015;30(5):901-907.