Årets kef og årets kef-ambassadør 2019

Kliniske ernæringsfysiologers forening (KEFF) deler årlig ut pris til én klinisk ernæringsfysiolog (kef) og én person med annen yrkesbakgrunn som har gjort en aktiv innsats for å fremme status til klinisk ernæring, bedre ernæringsbehandling eller fremheve yrkesgruppens betydning. Vinnerne av prisen for årets kef og årets kef-ambassadør ble den 3. juni utdelt til kef Johanne Alhaug, og leder for kost- og ernæringsforbundet, Arnt Steffensen.

Årets kef

Johanne Alhaug, har de siste 20 årene jobbet ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Hennes spesialområde gjennom en lang karriere har vært forebygging og behandling av underernæring, og der har hun satt tydelige spor.

Johanne ledet innføring av ernæringsscreening på Lovisenberg i 2004, som et av de første sykehusene i landet. Gjennom denne prosessen fikk hun stor kompetanse på alle de praktiske og menneskelige utfordringene og ble en ettertraktet foredragsholder. Dette førte til at Helsedirektoratet leide inn Johanne som sekretær i arbeidsgruppen for utarbeidelse av Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av underernæring, som ble lansert i 2009. Disse retningslinjene er kanskje det dokumentet som til dags dato har hatt størst betydning for klinisk ernæring i Norge!

Så var det underernæring i sykehjem som sto for tur i 2010, og Johanne ble Prosjektkoordinator for et samhandlingsprosjekt mellom Lovisenberg Diakonale Sykehus og Sykehjemsetaten i Oslo. Johannes systematiske jobbing med å utarbeide et rammeverk med ernæringsprosedyrer og -verktøy, kombinert med kontinuerlig lobbyvirksomhet for at kliniske ernæringsfysiologer er en sentral og viktig yrkesgruppe i sykehjem, gjorde at Sykehjemsetaten etter 5 år med prosjekt, ansatte to egne kefer.

Arbeidet med forebygging og behandling av underernæring i sykehjem, førte til at Johanne på nytt leid inn til Helsedirektoratet for å utarbeide kvalitetsindikatorer for ernæring i primærhelsetjenesten, nå innlemmet i IPLOS.

Som kollega på Lovisenberg Diakonale Sykehus trekkes fram hennes styrke som utadvendt og glad i mennesker. De har beskrevet henne som omsorgsfull, raus og inkluderende overfor kolleger, studenter og pasienter og pårørende. Videre forteller de at hun er et forbilde som kollega; alltid den som sender blomster og skriver kort med vakre ord som varmer, og den fødte vertinne som inviterer hjem og på hytta til fagdager og hyggetreff. Hun sprer entusiasme i møte med andre faggrupper og har bakt boller til utallige møter og internundervisninger på sykehuset for å skape god stemning. Johanne har tatt imot mange studenter i praksis i årenes løp. Tilbakemeldingen fra studentene er at hun er en studentveileder man husker veldig godt for måten de som studenter ble møtt på og hvordan hun veiledet de kommende kefene.

For pasientene går hun den ekstra milen når det trengs.

I november i år gikk Johanne av med AFP, og kollegaene har med nominasjonen ønsket å si tusen hjertelig takk for hennes brennende engasjement, innsats og rause personlighet.

Johanne forteller at arbeidet med både de Nasjonale faglige retningslinjene og innføringen av ernæringsscreening er noe hun er takknemlig for å ha fått være med på. Hun tror det har betydd mye å ha nasjonale retningslinjer å slå i bordet med for å sikre at ernæringsbehandlingen blir forankret i ledelsen og blir prioritert av annet helsepersonell. Tidligere fantes det ikke nasjonale føringer for kartlegging av ernæringsstatus og ernæringsoppfølgingen av pasientene. Dette er nå i økende grad satt i system og bidrar til mer målrettet ernæringsbehandlingen til pasientene og beboere.

Å jobbe med pasientene er noe av det Johanne verdsatt høyest i sin arbeidskarriere.

Johanne utdannet seg på den tiden da studiet ikke var et masterstudium i klinisk ernæring. For få år siden og sent i arbeidskarrieren skrev derfor sin masteroppgave. Denne omhandlet forekomst av trykksår sett i sammenheng med ernæringsmessig risiko hos pasienter. Dette var det sett lite på tidligere. Dermed fikk prosjektet oppmerksomhet, og kunnskapen derfra dannet grunnlag for nye rutiner som videreføres. Johanne er takknemlig for dette, synes dette er et godt eksempel på at ernæringsfaget blir mer spesialisert. Ernæringsbehandling har fått en mer sentral rolle i den totale medisinske behandlingen enn det hadde da hun startet å jobbe på sykehus. I takt med at annen behandling har blitt mer spesialisert, har betydningen av god ernæringsbehandling blitt tydeligere. Dette har gjort at kefer i økende grad har fått en naturlig plass i behandlingsteamet. MEN Johanne skulle gjerne sett at det var mange flere stillinger for klinisk ernæringsfysiologer.

Kliniske ernæringsfysiologer er fortsatt en liten yrkesgruppe, og vår kompetanse mangler mange steder hvor den skulle vært en selvfølge. Johanne mener vår tilstedeværelse er en viktig faktor for å øke ernæringskompetansen i helsevesenet generelt. Hun har erfart at det å være fysisk tilstede med jevnlig undervisning og oppfølging med ”bed-side” veiledning er alfa og omega for å sikre god ernæringsbehandling og –oppfølging. Det har vært prioritert mye ressurser på ernæringsundervisning av annet helsepersonell. Dette er også viktig, men uten klinisk ernæringskompetanse til videre oppfølging, tror hun mye av kurs og undervisning har vært bortkastet.

- Noen må bære ernæringsfanen!! og det er det kefer som må ha hovedansvaret for!

Hun har erfart at andre faggrupper mister ernæringsfokus og glemmer kunnskapen uten jevnlig oppfølging. Derfor mener hun at det er viktig at sykehjem og avdelinger har tilgang på kef på egen arbeidsplass.

Johanne ser meg glede fremskritt med økende stillinger for kefer i kommunene. Men det er fortsatt en lang vei å gå før vi har oppnådd den kef-dekningen vi burde ha.

Dette yrket krever en god dose engasjement. For at man skal klare å oppnå ønsket målrettet ernæringsbehandlingen i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, tror hun at det er helt essensielt å ha flere kollegaer som kan bidra til å holde et engasjementet oppe.

Johanne er takknemlig for å ha fått være en del av et kef-team på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Som team har hun opplevd verdien av kollegial støtte, strategisk tenking, oppmuntring, heia-rop og ikke minst inspirasjon i teamet. Dette har hun satt stor pris på. Derfor understreker hun at prisen hun nå har fått tildelt ikke bare er hennes, men at den bør deles med flere og er et resultat av samarbeidspartnere og gode kollegaer i tiden på Lovisenberg!

Årets kef-ambassadør

Arnt Steffensen ble nominert til prisen for årets kef-ambassadør av KEFFs Faggruppe for ernæring og matservice. De har, siden han under KEFF-konferansen i 2016 deltok på det som ble det første møtet for faggruppen, fått stor støtte fra Arnt i arbeidet med å synliggjøre kefs kompetanse på kvalitetssikring av mattilbudet til pasientene. Han har ved en lang rekke anledninger, som offentlig høringer, innspillsmøter og debattinnlegg, fremhevet yrkesgruppen som en viktig samarbeidspartner for å bedre mattilbudet og heve kompetansen hos kjøkken- og pleiepersonell.

Arnt har siden 2013 vært leder for Kost- og ernæringsforbundet, yrkesorganisasjonen for alle som arbeider med ernæringsbasert matlaging, som for eksempel institusjonskokker og kostøkonomer. Han er utdannet kokk og har jobbet innenfor matservice-bransjen i over 20 år. Mesteparten av tiden har han jobbet innen kantinefaget, og har blant annet sørget for god og næringsrik mat til ballettdansere og ansatte ved Den norske opera og ballett. Som kokk har han alltid vært opptatt av å lage god og smakfull mat, men har med tiden også fått økende interesse for det ernæringsfaglige ved maten han lager. I 1999 deltok han i NM i institusjonskokk, hvor en del av oppgaven var å sette sammen en meny som tilfredstilte de nasjonale kostrådene. Siden da har interessen vært gradvis økende ettersom han har beveget seg inn i institusjonslivet. I 2005 deltok han igjen i NM og ble norgesmester.

Det var som utenlandskontakt for Kost- og ernæringsforbundet at han i 2010 ble kjent med KEFF og yrkesgruppen gjennom felles arbeid og tilstedeværelse i EFAD. Her har han gjort seg bemerket, da han med klar og tydelig stemme har formidlet hvordan kost og ernæringsforbundet har arbeidet for å få fokus på kvalitet i mattilbudet til eldre, og han fremhever kef som en viktig samarbeidspartner i enhver anledning.

Han går heller ikke av veien for å ytre seg nasjonalt, og har delt sjenerøst av sin erfaring om hvordan man skal få oppmerksomhet fra politikere og bli en tydelig og etterspurt stemme i nasjonalt ernæringsarbeid. Som engasjert i forbundsarbeid skjønte han tidlig at vi er nødt til å å fronte sakene vi ønsker å få gjennomslag for i offentligheten, og at vi må skape interesse på en enkel og forståelig måte. Han har et talent for å skrive, og har ved mange anledninger løftet frem viktigheten av kvalitetssikret ernæring i debattinnlegg og andre medieoppslag. Han har gjennom årene erfart at det å forenkle informasjonen man legger fram er viktig for å nå fram med det budskapet man ønsker. Andre faggrupper har ikke nødvendigvis samme innsikt i matservicebransjen og ernæringsfaget som en kokk, kostøkonom eller kef, og kanskje må man være litt tabloid for å vekke interesse og engasjement hos andre.

Senest 8. desember skrev han et debattinnlegg i Bergens tidende hvor han stilte spørsmål ved hvor det var blitt av de vedtatte stillingene for kliniske ernæringsfysiologer i Bergen kommunes vedtatte handlingsplan for mat, måltider og ernæringsarbeid i pleie- og omsorgstjenesten 2019-2023. Han synes det er gledelig at argumentene og budskapet om økt fokus på mattilbudet har nådd igjennom i kvalitetsreformen ”Leve hele livet”, men mener vi er et stykke unna målet i kampen mot underernæring. Den store utfordringen er å få kunnskapen ut på avdelingene slik at den når pasienten, og der mener han at kefer spiller en viktig rolle. Kokkene har god kompetanse og evne til å lage mat med tilstrekkelig næring, men noen må vurdere og formidle informasjonen om hva det er pasienten har behov for.

Fokuset på tettere samarbeid med kjøkkenet øker også blant kefer, og faggruppen for ernæring og matservice får stadig flere medlemmer. Arnt understreker at alt handler om å snakke sammen, og at våre yrkesgrupper er avhengige av å ha noen felles arenaer for å legge til rette for god dialog. Kefer, som kan argumentere fra et medisinsk ståsted, må ta ansvar for at viktigheten av slike arenaer trekkes fram. Klarer vi det, legger vi til rette for god og sikker ernæringsbehandling fra produksjon til pasient.