Endring av faktiske prestasjonsutfall ved bruk av ergogene tilskudd

Av
Martin Norum

MSc Idrettsernæring, redaksjonsmedlem

Figur 1 A) Ekte bilde av en 100 meter-finale.
B) Manipulert bilde for å simulere utfall av en ny gjennomføring av finalen
C) Piler indikerer den typiske individuelle variasjonen hos utøveren i passering hvis løpet ble gjennomført på nytt. Modifisert fra (6).

For å bli en god idrettsutøver er det en myriade av egenskaper som må trenes og perfeksjoners. Herunder (og aller viktigst) er naturligvis selve treningen. Men også restitusjonsvariabler som ernæring, søvn og stressmestring vil påvirke fysisk og mental yteevne. Treningen og kostholdet til en utøver er derfor fundamentalt linket mot hverandre og avgjørende for å øke prestasjonsevnen. I en konkurransesituasjon, hvor utøveren er ute etter å få alle marginer på sin side, bruker så mange som 70% av utøvere ergogene (prestasjonsfremmende) tilskudd (1). Marginene mellom å være utenfor pallen til å vinne en konkurranse kan for en idrettsutøver være så små som 0,5-3%. Målet med bruk av ergogene tilskudd er derfor å hente ut prikken over i-en i fysisk prestasjonsevne, og enkelte ergogene stoffer er vist å gi en gjennomsnittlig prestasjonsøkning på opp mot 2-3% sammenlignet med placebo (2,3). Det kan være fristende å tenke at et tilskudd med denne effekten kan sørge for at en person som er 1-3% bak de som presterer best, ville vunnet eller vært på pallen ved bruk av et tilskudd med disse effektstørrelsene. Men er det så enkelt?

Variasjon i prestasjon hos samme person

Det er en trend i rapportering av data fra studier som undersøker ergogene tilskudd å vise individuelle resultater i tillegg til gjennomsnittsmål (4). Dette i seg selv kan være informativt og fremheve spredning i gruppen, men må samtidig tolkes og vektlegges nøkternt. Det forekommer nemlig kommentarer rundt betydningen av individuelle data sett opp mot typiske resultater av sportslige konkurranser i virkeligheten, eksempelvis OL. Dette kan potensielt lede til en feiloppfatning av de virkelige effektene av et tilskudd som følge av at ikke dag-til-dag variasjon i prestasjonen tas med i betraktning når man ser på enkeltindivider (4). Hvor stor variasjonen er kan påvirkes av treningsnivået, hva slags test/sport som gjennomføres, eksterne faktorer som værforhold, mentale variabler, ernæringsstatus, med mer (5). Selv en person som løper en gitt distanse ti ganger med helt like forutsetninger hver gang, vil ha en viss variasjon i prestasjonsevnen – både i forskningsprosjekter og i konkurranser. I fravær av andre data eller informasjon som kan si noe om spredningen og reliabiliteten i testene som gjøres, er det vanskelig å skille prestasjonsendring som følge av tilskuddet fra den daglige variasjonen i resultatene. Derfor er det i en del sammenhenger fornuftig å være tilbakeholden med påstander om den praktiske betydningen av en gitt effekt av et tilskudd, særlig for enkeltindivider. Et spredningsmål som er mye brukt for å undersøke individuell variasjon i prestasjon er den såkalte variasjonskoeffisienten. Variasjonskoeffisienten er definert som forholdet mellom standardavviket og gjennomsnittet og utrykkes ofte som prosent. Hvor stor variasjonen er påvirker det sannsynlige utfallet av hva slags effekt et tilskudd med en gitt effekt vil ha.

Nødvendig forbedrings-effekt for å endre utfallet av en konkurranse

I en oversiktsartikkel fra den kjente statistikeren Will Hopkins er estimater på variasjonskoeffisienten i forskjellige idretter og tester presentert (5). Tider i sprint og utholdenhetsidretter hadde relativt lav variasjon (0,6-1,4%), der gjennomsnittlig kraftutvikling og prestasjon henger tett sammen. Styrke- og kraftidretter der eksplosiv kraft fra ett forsøk/repetisjon er avgjørende, slik som vektløfting, styrkeløft og kastidretter, hadde en noe høyere variasjonskoeffisient (1,4-3,3%), hvilket kan forklares av betydningen av blant annet teknikk og timing. Variasjonen innad i en utøver kan også kombineres med variasjonen mellom utøvere (den virkelige variasjonen i ferdighetsnivå mellom utøvere) for å ha et mål på forutsigbarheten i prestasjon i en sport: jo mindre variasjon innad i utøveren i forhold til forskjellene mellom utøvere, jo mer forutsigbar er sporten. Desto større spredning i ferdigheter mellom utøvere relativt til variasjon innad i utøveren, jo større prestasjonsøkning trengs for å løfte en utøver oppover plasseringslisten fra en lavere plassering.

Hva kan vi så bruke all denne informasjonen til? Simuleringer fra Hopkins og kolleger (6) viser at den minste verdifulle forbedringen i prestasjon til en utøver i en konkurranse krever en prestasjonseffekt tilsvarende ca. 0,3-0,5 ganger variasjonskoeffisienten i prestasjon i den aktuelle konkurransen eller testen. Som nevnt er variasjonen i prestasjon på topputøvere ofte ca. 0,5-3%. En forbedringseffekt av for eksempel koffein på ~0,3–0,5 av en konkurranses CV er likevel ingen garanti for å gå fra finalist til vinner. Imidlertid øker det sannsynligheten for at han/hun vinner med en absolutt økning på ~10-20%, hvilket kan bety å gå fra en 40% sannsynlighet for å vinne til 50-60% sannsynlighet. I en oversiktsartikkel fra Louise Burke om praktiske utfordringer i evidensbasert bruk av ergogene tilskudd, løftes en tilhørende problemstilling videre med poenger knyttet til at slike små forskjeller i det hele tatt er vanskelig å detektere med konvensjonell statistikk som følge av få deltakere i typiske idretts- og kosttilskudd-studier, (4). Burke kommer også med en oppfordring om å rapportere resultatene med prosentvis endring i målene som undersøkes i kombinasjon med 90-95% konfidensintervaller for å vise rammen av den sanne effekten et tilskudd har på gjennomsnittspersonen i studien. En slik fremstilling av resultater vil kunne gi et mer realistisk bilde av hva slags effekt som kan forventes.

Oppsummering

Variasjon innad i utøvere og variasjon i prestasjon mellom utøvere i samme konkurranse er to viktige faktorer som påvirker hvor stor en økning i prestasjon må være for å gjøre en forskjell i. Som illustrert i Figur 1, vil ny gjennomføring av samme konkurranse antakelig ikke igjen lede til at utøvere krysser mållinjen nøyaktig samtidig. Dette som følge av at variasjonen innad i en utøver sannsynligvis vil lede til forskjellige utfall hver gang. For utøvere som er på nøyaktig samme nivå, vil bruk av et tilskudd som øker prestasjonen med mye mindre enn variasjonskoeffisienten ikke ha noen effekt på utøverens sjanse for å vinne konkurransen. En økning i prestasjon mye høyere enn variasjonskoeffisienten vil kunne sikre seier. Økningen i prestasjon som gjør en forskjell for utøveres mulighet til å vinne ligger et sted mellom disse to ytterpunktene. Selv små økninger i sannsynlighet for å vinne en konkurranse kan bli oppfattet som viktig av utøvere av høyt kaliber, men den praktiske betydningen av kjente ergogene tilskudd er antakelig lavere enn mange ser for seg – ikke minst fordi mange utøvere benytter seg av de samme tilskuddene som er vist å kunne øke prestasjonsevnen i den aktuelle idretten.

Referanser

  1. Del Coso J, Muñoz G, Muñoz-Guerra J. Prevalence of caffeine use in elite athletes following its removal from the World Anti-Doping Agency list of banned substances. Appl Physiol Nutr Metab. 2011 Aug;36(4):555–61.

  2. Hobson RM, Saunders B, Ball G, et al. Effects of β-alanine supplementation on exercise performance: a meta-analysis. Amino Acids. 2012 Jul;43(1):25–37.

  3. Grgic J, Grgic I, Pickering C, et al. Wake up and smell the coffee: caffeine supplementation and exercise performance—an umbrella review of 21 published meta-analyses. Br J Sports Med. 2020 Jun 1;54(11):681–8.

  4. Burke LM. Practical Issues in Evidence-Based Use of Performance Supplements: Supplement Interactions, Repeated Use and Individual Responses. Sports Med. 2017 Mar 1;47(1):79–100.

  5. Malcata RM, Hopkins WG. Variability of competitive performance of elite athletes: a systematic review. Sports Med Auckl NZ. 2014 Dec;44(12):1763–74.

  6. Hopkins WG, Hawley JA, Burke LM. Design and analysis of research on sport performance enhancement. Med Sci Sports Exerc. 1999 Mar;31(3):472–85.