Behandling av voksne med sykelig overvekt i spesialisthelsetjenesten:

Effekt av 10 ukers gruppebasert livsstilsendringsbehandling

Tekst:
Camilla Bæck Hennig
Hanne Lund Løkling
Marthe Smiseth Harket
Unni Mette Stamnes Köpp

Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Sørlandet sykehus HF

Sammendrag

Bakgrunn: Det er usikkert hva som er optimal behandling for sykelig overvekt. Det er derfor viktig å evaluere behandlingstilbud som tilbys slik at kunnskapsgrunnlaget øker.

Hensikt: Formålet var å evaluere effekten av behandlingstilbudet til voksne med sykelig overvekt ved Sørlandet sykehus HF i form av vektreduksjon og endring i fysisk utholdenhet.

Metode: Data fra pasienter i gruppebasert livsstilsbehandling ble analysert. Inklusjonskriterier var KMI ≥ 40 kg/m2 eller KMI ≥ 35 kg/m2 med vektrelatert tilleggssykdom. Data ble samlet inn fra behandlingsstart og etter 10 ukers poliklinisk oppfølging. Behandlingseffekten ble målt som endring i vekt, prosent vekttap, livomkrets og fysisk utholdenhet (endring i Bruce (tid), estimerer VO2 – maks og MET (metabolsk ekvivalent)).

Resultater: Data fra totalt 944 personer som har gjennomført 10 ukers livsstilsbehandling fra 2008 til 2019 ble inkludert. Etter fullført behandling var gjennomsnittlig vektreduksjon 3,9 kg (p<0,001), som utgjorde 3,2 % vektreduksjon (p<0,001). Totalt var 85 % av deltakerne vektstabile eller gjennomgikk en vektreduksjon i løpet av behandlingstilbudet, og 23,5 % oppnådde vekttap på minst 5 %. 37,8 % av deltakerne oppnådde en reduksjon i livomkrets på ≥ 5 cm. Det var også en signifikant bedring i alle parametere for fysisk utholdenhet.

Konklusjon: Hovedfunnet i denne gjennomgangen er at 10 ukers livsstilsendringsbehandling i spesialisthelsetjenesten har effekt på vekt, reduserer livomkrets og forbedrer fysisk utholdenhet.

Introduksjon

Overvekt og fedme er beskrevet som en av de alvorligste helseutfordringene for vårt århundre av Verdens helseorganisasjon (WHO) [1].

I Norge regner vi med at om lag 25 % av menn og 21 % av kvinner i alderen 40-45 år har fedme (kroppsmasseindeks (KMI) ≥ 30 kg/m2), hvorav andelen med fedme grad II (KMI ≥ 35 kg/mbehandlet ved) eller fedme grad III (KMI ≥ 40 kg/m2) er 5,4 % blant menn og 6,7 % blant kvinner [2-5].

Fedme øker risikoen for en rekke alvorlige livsstilssykdommer og helseplager som diabetes type 2, hjerte- og karsykdom, enkelte former for kreft, psykiske lidelser og belastningsskader [6]. Fedme er også assosiert med risiko for tidlig død [7]. Ved 40 års alder er det funnet at personer med fedme har en reduksjon i forventet levealder på 6-7 år sammenlignet med normalvektige personer [8]. For voksne med alvorlig fedme har man i studier funnet en reduksjon i forventet levealder på opptil 10-20 år [9]. I rapporten Sykdomsbyrden i Norge i 2016 fra Folkehelseinstituttet kommer det frem at høy KMI er en av de viktigste risikofaktorene knyttet til tapte leveår og helsetap i Norge [10]. Det er anslått at høy KMI medvirker til 2400 dødsfall i Norge hvert år [2].

Grunnleggende konservative behandlingstiltak for pasienter med overvekt og fedme har fokus på kosthold, økt fysisk aktivitet og atferdsendring. Ifølge nasjonale [11] og internasjonale retningslinjer [12-14] er denne behandlingskombinasjonen mer effektiv enn behandling som kun bruker ett eller to elementer [14]. I Norge har Helse- og omsorgsdepartementet pålagt helseregionene å etablere behandlingstilbud til pasienter med sykelig overvekt [11, 15]. Det er imidlertid behov for økt kunnskap om effekten av behandlingen som tilbys.

Formålet med denne kvalitetsstudien var å evaluere behandlingstilbudet til voksne med sykelig overvekt ved Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering (AFR), Sørlandet sykehus HF. Behandlingseffekten ble målt som endring i vekt, prosent vekttap, livomkrets og fysisk utholdenhet (endring i Bruce (tid), estimert VO2 – maks og MET (metabolsk ekvivalent).

Metode

Tverrfaglig behandlingstilbud

Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering (AFR) tilbyr livsstilsbehandling for personer med sykelig overvekt. Behandlingen er tverrfaglig, gruppe- og individbasert med fokus på ernæring, fysisk aktivitet og atferdsendring. Behandlingen gjennomføres av et tverrfaglig team som består av lege, psykolog, fysioterapeut, klinisk ernæringsfysiolog og sykepleier. Behandlingsmodellen er utviklet i tråd med nasjonale retningslinjer [11]. Alle faggrupper deltar i undervisning og dialog med pasientene. Behandlingstilbudet gjennomføres over en 10 ukers periode med eller uten påfølgende bariatrisk kirurgi. I datainnsamlingsperioden fra 2008 til 2019 har tilbudet hatt noe ulikt omfang og innhold. Fra 2008 til 2009 var det et 10 dagers heldagstilbud, fra 2010 til 2015 ble antall dager økt til 15 med noe redusert timeantall per dag. Fra 2015 ble det gjort en omlegging fra heldags til halvdagsoppfølging, og det ble også gjort endring tilbake til 10 dager. Nåværende behandling (fra 2015 til 2019) består av totalt 32 timer fordelt på 10 halve dager over 10 uker. I denne studien presenteres dataene samlet og for de ulike tidsperiodene. Figur 1 viser oversikt over oppbygging og innhold i nåværende behandling.

Figur 1. Oversikt over oppbygning og innhold i nåværende behandling (2015-2019) ved Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Sørlandet sykehus HF.

Hovedfokuset i den konservative behandlingen er på å skape varige livsstilsendringer. Vektmål er 5-10 % vektreduksjon, men også vektstabilisering og forebygging av vektøkning ansees som vellykket behandling [16-18].

Ernæringsundervisningen er lagt opp for å øke pasientenes kunnskap om ulike tema relatert til kosthold og overvekt. Hensikten er å øke deltakernes bevissthet rundt egne kostholdsvaner og bli i stand til å ta gode avgjørelser om hva som spises, drikkes og i hvilke mengder [11]. En stor del av behandlingen består av dialog og undervisning med vekt på atferdsendring. Innholdet er basert på kognitiv atferdsterapi og endringsfokusert rådgivning. Målet med denne tilnærmingen er å hjelpe pasienter til å gjøre varige endringer i spisevaner gjennom å modifisere og overvåke matinntaket, samt bli bevisst og kontrollere hvordan omgivelsene trigger det å spise.

For personer med sykelig overvekt som ønsker og er egnet for bariatrisk kirurgi, tilbys samme 10 ukers lange behandlingsforløp, med tilpasset innhold, som forberedelse til operasjon. Behandlingen tar sikte på å fremme vektnedgang i forkant av bariatrisk kirurgi. Vektnedgang på 5-10 % er sterkt anbefalt før operasjon grunnet lavere komplikasjonsrisiko [11, 19].

Målinger

Ved behandlingsstart (Steg 1) og etter fullført behandling (Steg 10) gjennomgår alle deltakere veiing, analyse av kroppssammensetning, måling av livomkrets og testing av fysisk utholdenhet (Figur 1). Antropometriske målinger blir foretatt med lette klær og uten sko. Bioelektrisk impedansanalyse (Tanita Body Composition Analyzer, Type BC-418) brukes til å måle vekt. Høyde måles til nærmeste centimeter med et stadiometer. KMI regnes ut som kg/m2. Det gjøres måling av livomkrets med et fleksibelt målebånd. Utholdenhet/ kondisjon kartlegges gjennom Bruce-test [20, 21]. Tid (min. og sek.) og puls registreres og estimert VO2–maks (ml/kg/min) og MET blir beregnet (1 MET = 3,5 ml O2·kg-1·min-1).

Gjennomføring og innsamling av data

Datamaterialet ble samlet inn fra kontroll ved behandlingsstart og etter fullført 10 ukers behandling. Både deltakere som hadde gjennomført behandling med konservativ tilnærming og som forberedelse til bariatrisk kirurgi ble inkludert i kvalitetsstudien. Opplysninger om kjønn, alder, dato for oppstart og avslutning, samt aktuelle målinger av antropometri, kroppssammensetning og fysisk utholdenhet var registrert fortløpende i journalsystemet (DIPS). Anonymiserte data ble eksportert til SPSS for analyse. Det var ikke systematisk registrert opplysninger om komorbiditet eller hvilke deltakere som senere gjennomførte bariatrisk kirurgi, og disse opplysningene var derfor ikke tilgjengelig for analyse i denne studien.

Populasjon

Kriterier for inntak til behandling for sykelig overvekt er definert som KMI ≥ 40 kg/m2 eller KMI ≥ 35 kg/m2 med vektrelatert tilleggssykdom (diabetes type 2, hypertensjon, hyperkolesterolemi, søvnapnè, artrose i vektbærende ledd, hjerte- karsykdom). Totalt 2625 personer var registrert i skjema som ble eksportert fra DIPS i mars 2019. Inklusjonskriteriene for kvalitetsstudien var alder ≥ 18 år, KMI ≥ 40 kg/m2 eller KMI ≥ 35 kg/m2 med komorbiditet samt behandlingslengde 10 +/- 3 uker. Deltakere som ikke oppfylte inklusjonskriteriene ble ekskludert, og totalt 944 personer ble inkludert. Se Figur 2 for inklusjon av deltakere.

Figur 2. Flytskjema for inklusjon av deltakere.

De totalt 944 deltakerne fordelte seg på følgende tidsperioder for gjennomført behandling:

  • Fra 2015-2019: 429 personer (45,4 %)

  • Fra 2010-2014: 350 personer (37,1 %)

  • Fra 2008-2009: 165 personer (17,5 %)

Statistikk

Statistiske analyser ble gjort i SPSS. Deskriptiv statistikk ble utført for å beskrive populasjonen med tanke på aktuelle bakgrunnsopplysninger. Spredning er oppgitt i standardavvik (SD). Forskjeller i antropometriske målinger og andre effektmål mellom behandlingsstart og avslutning ble undersøkt med paret t-test. Endring i vekt ble omregnet til prosent vektendring og testet med ett-utvalgs t-test. P-verdier <0,05 ble regnet som statistisk signifikant.

Resultater

Beskrivelse av populasjonen ved behandlingsstart

Tabell 1 viser deskriptive data for pasienter som har fullført 10 ukers behandling fra 2008 til 2019. Om lag to tredjedeler av populasjonen var kvinner. Gjennomsnittlig KMI ved behandlingsstart var 41,8 kg/m2. Gjennomsnittlig (SD) livomkrets var 129,1 (12,5) cm for hele populasjonen, 136,5 (11,2) cm for menn og 125,5 (11,5) cm for kvinner.

Tabell 1. Karakteristikk av pasienter ved behandlingsstart (n=944)

Gjennomsnitt ± SD eller %

Kjønn

944

32,3 % menn

67,7 % kvinner

Alder (år)

944

42,2 + 11,4

Min-maks (18-76)

Vekt (kg)

944

124,4 + 19,6

Min-maks (82,6-211,0)

KMI (kg/m2)

939

41,8 ± 4,5

Min-maks (35,0-61,0)

Livomkrets (cm)

919

129,1 ± 12,5

Min-maks (97,0-214,0)

KMI, kroppsmasseindeks; SD, standardavvik; Min, minimums verdi; Maks, maksimalverdi

Endring i antropometri etter fullført 10 ukers behandling

Endring i parametere for antropometri er presentert i Tabell 2. Alle effektparametere hadde gjennomsnittlig signifikant reduksjon etter fullført 10 ukers behandling. Gjennomsnittlig reduksjon i vekt var 3,9 kg (p<0,001), som utgjorde 3,2 % vektreduksjon (p<0,001).

Totalt 85 % av deltakerne hadde behandlingseffekt i form av vektstabilitet eller vektreduksjon etter endt behandling, og 23,5 % oppnådde et vekttap på minst 5 %, som anses som et godt behandlingsutfall. 37,8 % av deltakerne oppnådde en reduksjon i livomkrets på ≥ 5 cm.

Tabell 2. Endringer i antropometri, kroppssammensetning og fysisk utholdenhet etter fullført 10 ukers behandling fra 2008-2019 (n=944).

Utfall

n

Oppstart

Avslutning

Endringa

p-verdi*

Antropometri

Vekt (kg)

943

124,4 ± 19,6

120,4 ± 19,4

-3,9 (-4,2, -3,7)

<0,001

KMI (kg/m2)

935

41,8 ± 4,5

40,5 ± 4,6

-1,3 (-1,4, -1,2)

<0,001

Livomkrets (cm)

897

129,0 ± 12,4

125,3 ± 12,4

-3,7 (-4,1, -3,3)

<0,001

Fysisk utholdenhet

Bruce (min)

852

6,1 ± 1,9

7,0 ± 1,8

0,9 (0,9, 1,0)

<0,001

Estimert VO2 - maks

788

22,3 ± 6,7

25,7 ± 7,0

3,4 (3,1, 3,6)

<0,001

MET

768

6,4 ± 1,9

7,3 ± 2,0

1,0 (0,9, 1,0)

<0,001

Resultater presentert som gjennomsnitt ± SD og gjennomsnitt (95 % KI). *p-verdi fra paret utvalgs t-test

a Beregnet fra avslutning minus baseline.

Forkortelser: KMI, kroppsmasseindeks; KI, konfidensintervall; MET, metabolsk ekvivalent (1 MET = 3,5 ml O2·kg-1·min-1); SD, standardavvik VO2 maks (ml/kg/min).

Endring i fysisk utholdenhet etter fullført 10 ukers behandling

Endring i parametere for fysisk utholdenhet er presentert i Tabell 2.

Etter behandlingen var det en signifikant bedring i alle effektparametere for fysisk utholdenhet. Gjennomsnittlig forbedring i Bruce-test var 0,9 min (tilsvarende 54 sekunder) (p<0,001). 44,3 % av deltakerne oppnådde en forbedring i fysisk utholdenhet på ≥ 1 MET.

Behandlingsresultater fordelt på tidsperiode for gjennomført behandling

Endring i effektparametere fordelt på tidsperiode for gjennomført behandling er presentert i Tabell 3. Tidsperioden 2015 til 2019 (nåværende behandlingsmodell) ble brukt som referanse. Resultatene viser at det var en signifikant større reduksjon i vekt og KMI i 2015 til 2019 sammenlignet med tidsperioden 2008 til 2009. For de øvrige effektmålene innen antropometri og kroppssammensetning var det ingen signifikante forskjeller mellom de ulike tidsperiodene.

For endring i fysisk utholdenhet viser resultatene signifikant bedre resultater i alle effektparametere for tidsperiodene 2008 til 2009 og 2010 til 2014 sammenlignet med 2015 til 2019. Andelen deltakere som oppnådde en forbedring i fysisk utholdenhet på ≥ 1 MET var henholdsvis 53,3 %, 56,5 % og 30,9 % for tidsperiodene 2008 til 2009, 2010 til 2014 og 2015 til 2019.

Tabell 3. Endringer i antropometri, kroppssammensetning og fysisk utholdenhet etter fullført 10 ukers behandling fordelt på tidsperiode for gjennomført behandling (tidsperiode 2015 til 2019 brukt som referanse)

Utfall

n

Oppstart

Avslutning

Endringa

p-verdi*

p-verdi**

Antropometri

Vekt (kg)

2015-2019

428

125,4 ± 20,4

121,1 ± 20,1

-4,3 (-4,6, -3,9)

<0,001

2010-2014

122,2 ± 17,8

118,3 ± 17,9

-3,8 (-4,3, -3,4)

<0,001

0,1

2008-2009

126,5 ± 20,6

123,2 ± 20,4

-3,3 (-4,0, -2,6)

<0,001

0,008

KMI (kg/m2)

2015-2019

935

24,2 ± 4,7

40,7 ± 4,8

-1,5 (-1,6, -1,3)

<0,001

2010-2014

41,2 ± 4,2

39,9 ± 4,3

-1,3 (-1,4, -1,2)

<0,001

0,1

2008-2009

42,1 ± 4,5

41,4 ± 4,7

-1,1 (-1,3, -0,9)

<0,001

0,003

Livomkrets (cm)

2015-2019

897

129,1 ± 12,4

125,1 ± 12,9

-3,9 (-4,5, -3,3)

<0,001

2010-2014

128,7 ± 10,9

125,2 ± 11,4

-3,5 (-4,0, -3,1)

<0,001

0,3

2008-2009

129,4 ± 14,6

125,9 ± 13,1

-3,5 (-5,0, -2,1)

<0,001

0,5

Fysisk utholdenhet

Bruce (min)

2015-2019

852

5,7 ± 1,6

6,5 ± 1,6

0,8 (0,6, 0,9)

<0,001

2010-2014

6,4 ± 2,0

7,5 ± 1,8

1,1 (1,0, 1,2)

<0,001

<0,001

2008-2009

6,5 ± 2,1

7,4 ± 2,2

1,0 (0,8, 1,1)

<0,001

0,05

Estimert VO2 - maks

2015-2019

788

20,9 ± 5,6

23,5 ± 5,8

2,6 (2,3, 2,9)

<0,001

2010-2014

23,2 ± 7,1

27,4 ± 7,1

4,2 (3,7, 4,7)

<0,001

<0,001

2008-2009

24,7 ± 8,4

28,5 ± 8,7

3,8 (3,0, 4,5)

<0,001

0,004

MET

2015-2019

768

6,0 ± 1,6

6,7 ± 1,7

0,7 (0,6, 0,8)

<0,001

2010-2014

6,6 ± 2,0

7,8 ± 2,0

1,2 (1,1, 1,3)

<0,001

<0,001

2008-2009

7,0 ± 2,3

8,2 ± 2,5

1,2 (0,9, 1,4)

<0,001

0,002

Resultater presentert som gjennomsnitt ± SD og gjennomsnitt (95 % KI).

*p-verdi fra paret utvalgs t-test.

**p-verdi fra uavhengig utvalgs t-test sammenlignet med 2015-2019 som referanse.

a Beregnet fra avslutning minus baseline.

Forkortelser: KMI, kroppsmasseindeks; KI, konfidensintervall, MET, metabolsk ekvivalent (1 MET = 3,5 ml O2·kg-1·min-1); SD, standardavvik; VO2 maks (ml/kg/min).

Diskusjon

Formålet med kvalitetsstudien var å evaluere 10 ukers livsstilsbehandling av voksne med sykelig overvekt ved Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering (AFR), Sørlandet sykehus HF.

Gjennomsnittlig KMI i materialet som helhet var ved behandlingsstart KMI 41,8 kg/m2, klassifisert som fedme grad III i henhold til kriterier fra WHO. Høy KMI i gruppen indikerer betydelig økt risiko for en rekke alvorlige sykdommer (diabetes type 2, hjerte- og karsykdom, flere kreftformer), helseplager og tidlig død [17, 22]. Gjennomsnittlig alder i gruppen som helhet var ved behandlingsstart 42,2 (+ 11,4) år. Studier har vist at personer i 40-årene med fedme har en redusert forventet levetid. Ved behandling vil disse personene kunne forbedre sine livsutsikter, og det er derfor viktig å tilby et behandlingstilbud som muliggjør dette [8, 9].

Gjennomsnittlig livomkrets ved behandlingsstart var 136,5 cm for menn og 125,5 cm for kvinner. Begge kjønn i denne populasjonen innfrir kriteriene til abdominal fedme (menn ≥ 102 cm, kvinner ≥ 88 cm), som er assosiert med økt risiko for hjerte- og karsykdom, metabolsk syndrom og diabetes type 2, og som kan predikere sykdomsrisiko uavhengig av KMI [23-26].

Grunnet manglende informasjon i datafil er komorbiditet i pasientgruppen ikke kartlagt. Likevel indikerer KMI og midjemål at populasjonen har betydelig økt helserisiko og risiko for tidlig død [17, 22]. Fedme er også funnet å være assosiert med redusert livskvalitet [27-29], økt forekomst av angst og depresjon [27, 29], stigmatisering og diskriminering [29, 30]. Flere studier viser at både vektreduksjon i seg selv samt endret livsstil i form av endret atferd, bedre kontroll og nye levevaner gir bedre livskvalitet [31].

Fedme oppfattes som en kronisk sykdom med stor innvirkning på individets fysiske og psykiske helse, livskvalitet og livsutsikter. Sykdommen krever langsiktig – og av og til livslang – oppfølging [11]. Det derfor en svakhet ved resultatene at vi kun har effektmål fra et 10 ukers behandlingstilbud og ikke har oppfølgingsdata.

Effekt av livsstilsbehandling

Grad av vektreduksjon

Basert på oppnådd helseeffekt blir det i kliniske retningslinjer ofte anbefalt et vekttap på 5-10 % over seks måneder som et hensiktsmessig og realistisk mål i livsstilsbehandling [16-18]. Etter 10 ukers behandling var det en signifikant gjennomsnittlig vektreduksjon på 3,2 % for hele populasjonen samlet, og 23,5 % oppnådde et vekttap på ≥ 5 %. Da vi ikke hadde tilgjengelig oppfølgingsdata utover behandlingsperioden på 10 uker, var det ikke mulig å vurdere hvorvidt deltakerne klarte å opprettholde eller bedre vekttapet etter avsluttet behandling. Flere studier har imidlertid vist at grad av vekttap tidlig i behandlingsperioden er en sterk prediktor for hvorvidt personer klarer å vedlikeholde vekttapet etter avsluttet behandlingsintervensjon [32-34]. I en studie basert på deltakere fra den store "Look AHEAD"-kohorten, fant forfatterne at personer som hadde et vekttap på 2-4 % den første måneden av behandlingen, hadde signifikant høyere sjanse for å vedlikeholde et vekttap på >5 % etter fire og åtte år [33].

Ved livsstilsbehandling er det ofte anbefalt å gå ned i vekt med en hastighet på 0,5-1 kg per uke [16, 18]. Dette vil utgjøre 5-10 kg i løpet av behandlingsforløpet på 10 uker ved AFR, mens vi fant et gjennomsnittlig vekttap på 3,9 kg for gruppen som helhet. Flere studier viser at selv moderate vekttap kan føre til bedring i risikofaktorer for vektrelatert sykdom, spesielt hos personer med diabetes type 2 og metabolsk syndrom [11]. Personer med sykelig overvekt som har opprettholdt et vekttap på 2,5-5,5 kg i 2 år er vist å redusere risiko for diabetes type 2 med 30-60 % [17]. Resultatene fra Oslo Diet and Exercise Study (ODES) viste at selv en meget moderat vektreduksjon på ca. 3 kg, som ble oppnådd hos menn med metabolske risikofaktorer, ga bedring i lipider, blodtrykk og insulinresistens [35]. En finsk studie viste at vektreduksjon på gjennomsnittlig 3,5 kg var forbundet med en reduksjon i forekomsten av type 2-diabetes med 58 % etter tre år [36].

Et viktig mål i behandlingen som også fører til helsegevinst, er stabilisering av vekt og forebygging av fremtidig vektøkning [11, 13]. For populasjonen samlet oppnådde totalt 85 % av deltakerne et vekttap eller vektstabilisering i løpet av behandlingsforløpet. Dette viser at flesteparten av pasientene har klart å stabilisere vekt eller forebygge vektoppgang i løpet av den 10 ukers lange behandlingsperioden.

Reduksjon i livomkrets

Årsaken til at vekttap på 5-10 % gir like stor helsegevinst hos pasienter med forskjellig utgangsvekt, er at tapet av intraabdominalt fett er relativt stort selv om det totale vekttapet er mindre [37]. Det er det intraabdominale fettet som har størst betydning for de metabolske markørene og sykdomsrisiko. En reduksjon i livomkrets på mer enn 5 cm er forbundet med signifikant bedring i kolesterolnivå og blodtrykk, og anses som en realistisk målsetning ved livsstilsbehandling [38]. Gjennomsnittlig reduksjon i livomkrets var 3,7 cm for hele populasjonen samlet, og 37,8 % av deltakerne reduserte livomkretsen med ≥ 5 cm.

Forbedring i fysisk utholdenhet

Alle undersøkte effektparametere for fysisk utholdenhet viste en signifikant forbedring etter 10 ukers behandling. Fysisk utholdenhet er en sterk prediktor for fremtidig helse [39]. Økning i utholdenhet på 3,5 ml/kg/min, altså 1 MET, er forbundet med lavere forekomst av hjerte- og karsykdom [40]. Etter behandling var det en gjennomsnittlig forbedring på 1,0 MET (p<0,001) for hele populasjonen samlet. I en metaanalyse som inkluderer resultater fra 33 studier, er det funnet at forbedring på 1 MET hos friske personer er assosiert med 13 % reduksjon i total dødelighet og 15 % reduksjon i dødelighet som skyldes hjerte- og karsykdom [41]. Data fra HUNT-studien, basert på 26 000 middelaldrende og eldre friske kvinner og menn, viste at kondisjonen hang spesielt tett sammen med risikoen for infarkt blant kvinner [42]. For hver økning på 1 MET var risikoen 11 % lavere for kvinner og 3 % lavere for menn [42]. I våre kvalitetsdata var andelen deltakere som oppnådde en forbedring på ≥ 1 MET i løpet av behandlingsperioden 44,3 %.

I løpet av behandlingsperioden var det en signifikant bedring i Bruce-test på 54 sekunder for hele populasjonen samlet. Dette regnes som et godt resultat, da forbedringer på 30-40 sekunder ofte regnes som endring av betydning [20, 21].

Hos individer med KMI ≥ 35 er fysisk aktivitet og fysisk utholdenhet vist å redusere sykelighet samt risikoen for å dø av hjerte- og karsykdom [43, 44]. Fysisk aktivitet er også anbefalt for å opprettholde vekttap [45].

Metodologiske utfordringer

Denne studien bruker pasientdata som ble registrert fortløpende i årene 2008 til 2019. Dette har ført til flere metodologiske utfordringer.

Det ble avdekket feil og svakheter i registreringsskjema i form av plottefeil og manglende opplysninger. Dataene er samlet inn underveis i behandlingsforløpet, og mange ulike behandlere har foretatt og plottet målingene. Dette påvirker standardisering av datainnsamlingen og gir rom for feilkilder. Plottefeil som ble oppdaget ble slettet før dataanalyse, men vi kan ikke utelukke at feil ikke har blitt oppdaget.

Det var ikke samlet inn opplysninger om komorbiditet og blodverdier, og disse parameterne ble derfor ikke kartlagt. Det var heller ikke innhentet opplysninger i forhold til motivasjon, mestring, endring i levevaner, livskvalitet og selvfølelse, som kan være gode supplement til målinger av antropometri og fysisk utholdenhet i vurderingen av behandlingseffekt.

I datafilen var alle som hadde deltatt i behandlingen, både deltakere som gjennomførte behandling med konservativ tilnærming og som pre-behandling til bariatrisk kirurgi, registrert i samme skjema. For denne kvalitetsstudien var det ikke kapasitet til å gjennomgå journaler på nytt for å skille disse to pasientgruppene. Vi kan ikke utelukke at resultatet hadde vært annerledes om vi hadde sett på gruppene separat. Muligens vil pasienter som skal gjennomgå kirurgi være mer motivert til rask vektnedgang for å kvalifisere til operasjon. Dette kan ha bidratt til bedre resultater enn om vi bare hadde sett på gruppen som fikk konservativ behandling.

Det er en svakhet ved studien at det i løpet av tidsperioden (fra 2008 til 2019) har blitt gjort ulike endringer i omfang og innhold i behandlingen. I årene frem til 2014, var det betydelig flere timer med fysisk aktivitet i behandlingen. For endring i fysisk utholdenhet viser resultatene signifikant bedring i alle effektparametre for tidsperiodene 2008 til 2009 og 2010 til 2014 sammenliknet med nåværende behandlingsmodell (2014 til 2019). Resultatene i nåværende behandlingstilbud er derfor mer avhengig av større egeninnsats hjemme. Dette kan ha bidratt til at forbedring i fysisk utholdenhet var større før.

Det ble ikke funnet signifikante forskjeller i behandlingseffekt mellom menn og kvinner. Vi har ikke sett om det er ulikheter mellom deltakere som har fullført 10 ukers behandling og de som har droppet ut. Vi har derfor ingen formening om hvem som dropper ut av behandlingen for eksempel på grunn av motivasjon. Dette er en kvalitetsstudie uten kontrollgruppe, og vi kan således ikke konkludere med at endringene vi har funnet er et resultat av behandlingen som er gitt. Vi fikk en drastisk reduksjon av utvalg grunnet tidsrammen som ble satt (10 uker +/- 3 uker), dette henger sammen med at planlagt behandling er forskjøvet for eksempel grunnet ferie, høytider og andre praktiske hensyn. Styrken i denne kvalitetsstudien er likevel det relativt store utvalget samlet inn over flere år. Vårt arbeid bidrar til å dele erfaringer, og kan fremme kvaliteten av tjenesten for en fremtidig bedre kunnskapsbasert behandling.

Konklusjon

Resultatene i denne studien viser at 10 ukers livsstilsbehandling i spesialisthelsetjenesten har effekt på gruppen som helhet, med reduksjon i vekt og livomkrets og forbedring av fysisk utholdenhet. Oppfølging i tverrfaglig poliklinikk med fokus på livsstilsendring kan gi klinisk signifikant vekttap.

Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.

Referanser

  1. WHO: Prioritizing areas for action in the field of population-based prevention of childhood obesity. WHO; 2012.

  2. Overvekt og fedme i Noreg [https://www.fhi.no/nettpub/hin/levevaner/overvekt-og-fedme/]

  3. Krokstad S, Knudtsen MS. Folkehelse i endring – Helseundersøkelsen Nord-Trøndelag HUNT 1 (1984-86)–HUNT 2 (1995-97)–HUNT 3 (2006-08). Public health development The HUNT Study, Norway. Levanger: HUNT Research Center 2011.

  4. Jacobsen BK, Aars NA. Changes in body mass index and the prevalence of obesity during 1994-2008: repeated cross-sectional surveys and longitudinal analyses. The Tromso Study. BMJ open 2015, 5(6):e007859.

  5. Midthjell K, Lee CM, Langhammer A, et al. Trends in overweight and obesity over 22 years in a large adult population: the HUNT Study, Norway. Clinical obesity 2013, 3(1-2):12-20.

  6. Rolland-Cachera MF. Childhood obesity: current definitions and recommendations for their use. Int J Pediatr Obes 2011, 6(5-6):325-331.

  7. Berrington de Gonzalez A, Hartge P, Cerhan JR et al: Body-mass index and mortality among 1.46 million white adults. The New England journal of medicine 2010, 363(23):2211-2219.

  8. Peeters A, Barendregt JJ, Willekens F et al. Obesity in adulthood and its consequences for life expectancy: a life-table analysis. Annals of internal medicine 2003, 138(1):24-32.

  9. Fontaine KR, Redden DT, Wang C et al. Years of life lost due to obesity. JAMA 2003, 289(2):187-193.

  10. Øverland SN, Knudsen AK, Vollset SE et al. Sykdomsbyrden i Norge i 2016. Resultater fra Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study 2016 (GBD 2016). Oslo: Folkehelseinstituttet; 2018.

  11. Helsedirektoratet. Forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos voksne, Nasjonale retningslinjer for primærhelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet; 2010.

  12. NHMRC. Clinical practice guidelines for the management of overweight and obesity in adults, adolescents and children in Australia. Canberra, Australia: NHMRC; 2013.

  13. NICE. Managing overweight and obesity in adults–lifestyle weight management services. NICE Public Health Guideline 53; 2014.

  14. Sanders RH, Han A, Baker JS, Cobley S. Childhood obesity and its physical and psychological co-morbidities: a systematic review of Australian children and adolescents. Eur J Pediatr 2015, 174(6):715-746.

  15. Mårvik R, Dahl U, Kulseng B et al. Utredning og behandling av sykelig overvekt i spesialisthelsetjenesten. Voksne.; 2007.

  16. Yumuk V, Tsigos C, Fried M et al. European guidelines for obesity management in adults. Obesity facts 2015, 8(6):402-424.

  17. Jensen MD, Ryan DH, Apovian CM et al. 2013 AHA/ACC/TOS guideline for the management of overweight and obesity in adults: a report of the American College of Cardiology/American Heart Association Task Force on Practice Guidelines and The Obesity Society. J Am coll cardiol 2014, 63(25 Part B):2985-3023.

  18. Clinical Guidelines on the Identification, Evaluation, and Treatment of Overweight and Obesity in Adults--The Evidence Report. National Institutes of Health. Obesity research 1998, 6 Suppl 2:51s-209s.

  19. Mechanick JI, Youdim A, Jones DB et al. Clinical practice guidelines for the perioperative nutritional, metabolic, and nonsurgical support of the bariatric surgery patient--2013 update: cosponsored by American Association of Clinical Endocrinologists, The Obesity Society, and American Society for Metabolic & Bariatric Surgery. Obesity. 2013, 21 Suppl 1:S1-27.

  20. Bruce RA, Lovejoy FW, Jr., et al. Normal respiratory and circulatory pathways of adaptation in exercise. J Clin Invest 1949, 28(6 Pt 2):1423-1430.

  21. Bruce RA, Pearson R, et al. Variability of respiratory and circulatory performance during standardized exercise. J Clin Invest 1949, 28(6 Pt 2):1431-1438.

  22. Guh DP, Zhang W, Bansback N et al. The incidence of co-morbidities related to obesity and overweight: a systematic review and meta-analysis. BMC public health 2009, 9:88.

  23. Lean ME, Han TS, Seidell JC. Impairment of health and quality of life in people with large waist circumference. Lancet, 1998, 351(9106):853-856.

  24. Han TS, van Leer EM, Seidell JC, Lean ME. Waist circumference action levels in the identification of cardiovascular risk factors: prevalence study in a random sample. BMJ, 1995, 311(7017):1401-1405.

  25. Despres JP, Lemieux I, Bergeron J et al. Abdominal obesity and the metabolic syndrome: contribution to global cardiometabolic risk. Arteriosclerosis, thrombosis, and vascular biology 2008, 28(6):1039-1049.

  26. Wang Y, Rimm EB, Stampfer MJ, Willett WC, Hu FB. Comparison of abdominal adiposity and overall obesity in predicting risk of type 2 diabetes among men. Am j clin nutr 2005, 81(3):555-563.

  27. Castres I, Folope V, Dechelotte P, Tourny-Chollet C, Lemaitre F. Quality of life and obesity class relationships. Int j sports med 2010, 31(11):773-778.

  28. Duval K, Marceau P, Lescelleur O et al. Health-related quality of life in morbid obesity. Obesity surgery 2006, 16(5):574-579.

  29. van Hout GC, van Oudheusden I, van Heck GL. Psychological profile of the morbidly obese. Obesity surgery 2004, 14(5):579-588.

  30. Puhl RM, Heuer CA. The stigma of obesity: a review and update. Obesity, 2009, 17(5):941-964.

  31. Imayama I, Alfano CM, Kong A et al. Dietary weight loss and exercise interventions effects on quality of life in overweight/obese postmenopausal women: a randomized controlled trial. Int J Behav Nutr Phys Activity, 2011, 8:118.

  32. Gow ML, Baur LA, Ho M et al. Can early weight loss, eating behaviors and socioeconomic factors predict successful weight loss at 12- and 24-months in adolescents with obesity and insulin resistance participating in a randomised controlled trial? Int J Behav Nutr Phys Activity, 2016, 13:43.

  33. Unick JL, Neiberg RH, Hogan PE et al. Weight change in the first 2 months of a lifestyle intervention predicts weight changes 8 years later. Obesity 2015, 23(7):1353-1356.

  34. Unick JL, Hogan PE, Neiberg RH et al. Evaluation of early weight loss thresholds for identifying nonresponders to an intensive lifestyle intervention. Obesity 2014, 22(7):1608-1616.

  35. Anderssen S, Holme I, Urdal P, Hjermann I. Diet and exercise intervention have favourable effects on blood pressure in mild hypertensives: the Oslo Diet and Exercise Study (ODES). Blood pressure 1995, 4(6):343-349.

  36. Tuomilehto J, Lindstrom J, Eriksson JG et al. Prevention of type 2 diabetes mellitus by changes in lifestyle among subjects with impaired glucose tolerance. New England J Med 2001, 344(18):1343-1350.

  37. Despres JP, Lemieux I, Prud’homme D. Treatment of obesity: need to focus on high risk abdominally obese patients. BMJ, 2001, 322(7288):716-720.

  38. Han TS, Richmond P, Avenell A, Lean ME: Waist circumference reduction and cardiovascular benefits during weight loss in women. Int j obes relat metab disord, 1997, 21(2):127-134.

  39. Helsedirektoratet. Forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge: Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge. Oslo: Helsedirektoratet; 2010.

  40. Nes BM, Vatten LJ, Nauman J, Janszky I, Wisløff U. A simple nonexercise model of cardiorespiratory fitness predicts long-term mortality. Med Sci Sports Exercise. 2014, 46(6):1159-1165.

  41. Kodama S, Saito K, Tanaka S et al. Cardiorespiratory fitness as a quantitative predictor of all-cause mortality and cardiovascular events in healthy men and women: a meta-analysis. JAMA 2009, 301(19):2024-2035.

  42. Shigdel R, Dalen H, Sui X et al. Cardiorespiratory Fitness and the Risk of First Acute Myocardial Infarction: The HUNT Study. J Am Heart Assoc. 2019, 8(9):e010293.

  43. Fogelholm M. Physical activity, fitness and fatness: relations to mortality, morbidity and disease risk factors. A systematic review. Obesity reviews. 2010, 11(3):202-221.

  44. Lee DC, Sui X, Church TS, Lee IM, Blair SN. Associations of cardiorespiratory fitness and obesity with risks of impaired fasting glucose and type 2 diabetes in men. Diabetes Care 2009, 32(2):257-262.

  45. Slentz CA, Duscha BD, Johnson JL et al. Effects of the amount of exercise on body weight, body composition, and measures of central obesity: STRRIDE--a randomized controlled study. Arch Int Med, 2004, 164(1):31-39.