Veien til doktorgrad

- del I
Thea Myklebust-Hansen

Redaksjonsmedlem

Doktorgrad - selve toppen av utdanningsstigen, og en drøm og et mål for mange. Hvordan er veien dit? Sannsynligvis finnes det like mange svar som det finnes stipendiater, men du blir forhåpentligvis litt klokere etter å ha lest svarene fra vårt ekspertpanel.

Hanne Hennig Havdal, master i samfunnsernæring, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo

Patrik Hansson, master i klinisk ernæring, førsteamanuensis ved UiT, Norges arktiske universitet

Hvordan blir man stipendiat? Kan man forske på hva man vil? Hvor lang tid tar det? Hvor mange artikler skriver man, og hvor lang skal avhandlingen være? Og hva gjør man egentlig etter man har tatt en doktorgrad? Mange av oss er nysgjerrige på hvordan det er å ta, og ha, en doktorgrad i ernæring. Mange spørsmål dukker opp, og det kan være vanskelig å få en oversikt over hva en slik utdannelse innebærer.

Helene Dahl, master i klinisk ernæring, doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen

Marianne Hope Abel, master i klinisk ernæring, forsker ved Folkehelseinstituttet

Vi tok en prat med syv ulike fagpersoner som enten har eller holder på med en doktorgrad i ernæring. Intervjuene er fordelt over to deler, og i denne første delen består ekspertpanelet av fire fagpersoner som villig har delt av sin kunnskap og sine tanker om det å være doktorgradsstipendiat.

Aller først - kan vi få en kjapp presentasjon av panelet vårt?

Hanne: Jeg er stipendiat på fulltid ved avdeling for ernæringsvitenskap, Universitetet i Oslo (UiO), i forskergruppen Samfunnsernæring. Mitt doktorgradsprosjekt omhandler hvordan nabolaget og sosioøkonomisk status påvirker valg ungdommer tar knyttet til kosthold og fysisk aktivitet, og jeg bruker både kvalitativ og kvantitativ metode. Før jeg begynte som stipendiat, jobbet jeg som fagsjef i ernæring i Animalia.

Helene: Stipendiat på fulltid ved Universitet i Bergen (UiB). Mitt doktorgradsprosjekt handler om kronisk nyresykdom og ernæringsstatus, og hvordan ernæringsstatus kan settes i sammenheng med andre faktorer ved sykdommen.

Patrik: Jeg tok min doktorgrad i 2019 ved UiO, og jobber nå som førsteamanuensis ved UiT Norges arktiske universitet, i Tromsø. Avhandlingen min omhandler hvordan ulike typer av høyfettsmåltider påvirker blodlipider og lipoproteinsubklasser postprandialt.

Marianne: Jeg fullførte min doktorgrad i 2019, og tok en såkalt nærings-Ph.D. I doktorgradsprosjektet mitt så jeg nærmere på sammenhengen mellom mors inntak av jod i svangerskapet og barnets utvikling ved 3 og 8 års alder i den norske Mor, far og barnundersøkelsen (MoBa). Nå jobber jeg som forsker i ernæring ved avdeling for kroniske sykdommer og aldring på Folkehelseinstituttet (FHI) og er også tilknyttet FHIs Senter for evaluering av folkehelsetiltak.

Hvordan fikk du jobben som stipendiat? Søkte du på en utlyst stilling eller søkte du om midler til eget prosjekt for eksempel?

Hanne: Prosjektet jeg er involvert i, TACKLE, søkte etter en stipendiat som fortrinnsvis hadde erfaring med bruk av kvalitativ metode. Prosjektet hadde allerede fått midler fra Forskningsrådet hvor min doktorgrad var skissert. Etter at jeg fikk stillingen, skrev jeg en egen prosjektbeskrivelse og fikk sette mitt preg på arbeidet innenfor de rammene prosjektet hadde satt.

Helene: I løpet av arbeidet med masteroppgaven ble jeg spurt av veileder om jeg ønsket å gå videre med en doktorgrad. Sammen med veileder søkte jeg på stilling som stipendiat da det ble utlyst åpne stipendiatstillinger ved fakultetet. Når man søker på slike stillinger, må man søke med veileder og et prosjekt, og så vurderer fakultetet hvilke prosjekter/stipendiater de ønsker til de åpne stipendiatstillingene. Jeg var heldig som fikk tildelt stilling som stipendiat på første forsøk.

Patrik: Jeg søkte på en utlyst stilling som jeg følte passet veldig godt inn på mitt interessefelt innen forskning, og min bakgrunn.

Marianne: Jeg var med på å skrive en bok om ernæring i svangerskapet og ble opptatt av at en del kvinner har veldig lavt jernlager. Jeg tok kontakt med FHI for å høre om det kunne være mulig å få til et prosjekt på dette i MoBa. Ideen ble veldig godt mottatt, og i samarbeid med forskere på FHI fikk vi utarbeidet en prosjektbeskrivelse og søknad til NFR i 2009. Den omhandlet både jern og jod. Selv om prosjektet fikk gode evalueringer så nådde det dessverre ikke helt opp. I 2014 endret vi strategi og sjekket muligheter for å få til en såkalt nærings-ph.d. Jeg var ansatt i TINE (siden 2003), og melkeprodukter er viktigste kilde til jod i Norge. TINE var interessert i å støtte et prosjekt som kunne gi økt kunnskap om jod, og som også kunne bidra til økt forskningskompetanse internt i bedriften. Bedrifter kan søke om nærings-ph.d. i samarbeid med en gradsgivende institusjon, og man kan få støtte som dekker halve lønnen til en stipendiat. Bedriften må finansiere resten. Det er løpende søknadsfrist og kort behandlingstid på søknad om nærings-ph.d. i Forskningsrådet. Jeg mener å huske at vi fikk svar i løpet av 14 dager, og prosjektet startet raskt opp etter det, i 2014. Det ble skrevet en samarbeidsavtale mellom TINE, OsloMet og FHI der det ble spesifisert ansvar og forpliktelser fra ulike parter.

Kan alle som vil ta en doktorgrad? Hvilke krav stilles?

Hanne: For å ta en doktorgrad må du ha en relevant mastergrad, i tillegg kommer ofte et karakterkrav knyttet til mastergraden. (Journ. anm: Særlig masteroppgaven vektlegges ofte, og fag som er særlig relevante for doktorgraden kan også vektlegges mer enn andre. Det er lurt å oppsøke det aktuelle universitet eller høgskolens nettside for å sjekke hvilke krav som stilles. Kanskje søkes det etter kandidater med minst en B på masteroppgaven, men at de kan åpne for lavere karakterer dersom man for eksempel kan vise til vitenskapelig produksjon av høy kvalitet etter endt mastergrad.)

Hva motiverte deg til å ta en doktorgrad?

Helene: Jeg hadde egentlig ikke sett for meg at jeg skulle ta doktorgrad før jeg ble spurt av veileder, jeg var innstilt på å starte jobb i sykehus etter master. Det gikk opp for meg at jeg trivdes godt med arbeidsmetoden under masteroppgaven, både det å kunne fordype seg i et tema, og prosessene med å skrive, lese og finne ut av noe nytt. Stillingen jeg søkte på var en fireårig stilling, som innebar undervisning og veiledning av ernæringsstudenter, noe jeg også synes var veldig spennende og motiverende.

Patrik: Jeg har hatt ambisjonen om å ta doktorgrad allerede siden jeg begynte å studere ernæring. Hvordan det vi spiser påvirker kroppen på molekylærnivå syns jeg er veldig spennende!

Kan du fortelle litt om ditt arbeidssted (før pandemien)? Sitter du på et kontor?

Hanne: Jeg har arbeidsplassen min på Medisinsk fakultet, Avdeling for ernæringsvitenskap på UiO. Jeg har vært så heldig å få sitte på et tomannskontor hele perioden og har frem til nå delt dette med en annen stipendiat som har kommet lenger i doktorgradsløpet enn meg. Det har vært utrolig mye hjelp og støtte å få dele kontor med en erfaren stipendiat.

Marianne: Da jeg tok min doktorgrad satt jeg i starten både litt hos TINE, litt på OsloMet og litt hos FHI. Etter hvert ble jeg sittende mest på FHI da det var mest hensiktsmessig. Det er imidlertid et krav i en nærings-ph.d. om at man skal tilbringe en viss tid i bedriften og en viss tid i forskningsmiljøet slik at man skal holde aktiv kontakt med begge steder.

Mange har kanskje inntrykket av at man er litt ensom om sine arbeidsoppgaver. Hva tenker du om dette?

Hanne: Det var mange som «advarte» meg om hvor ensomt Ph.D-livet kan være, men det er heldigvis ikke min erfaring. Jeg har to fantastiske veiledere hvor jeg har faste ukentlige møter med hovedveilederen min. Da diskuterer vi arbeidet mitt, fremdriften og jeg får mulighet til å stille de spørsmål jeg lurer på. I tillegg har vi ukentlige lunsjmøter i forskergruppen jeg er en del av, hvor vi deler informasjon og små og store opplevelser. Prosjektet som Ph.D’en min inngår i, har også egne jevnlige møter og vi er tre stipendiater involvert i prosjektet. Jeg føler derfor jeg har et stort nettverk rundt meg av andre stipendiater, professorer og kollegaer som man kan diskutere med, selv om arbeidsoppgavene og jobben med Ph.D’en gjøres alene.

Helene: Dette er nok avhengig av om man er en del av en større prosjektgruppe og hva slags arbeidsmiljø man er en del av sånn generelt. Mitt prosjekt inngår ikke i en større prosjektgruppe, noe som kan gjøre at jeg kan føle meg litt alene om mine arbeidsoppgaver, men samtidig er vi flere stipendiater og andre vitenskapelige ansatte som jobber med ernæring som (vanligvis) har kontor i samme gang. Vi diskuterer prosjekter på tvers av prosjektgrupper og hjelper hverandre med f.eks. undervisning, noe som gjør jobben min svært lite ensom!

Marianne, kan du fortelle litt mer om fordeler og ulemper ved å ta en nærings-Ph.D?

Marianne: Det er en stor fordel som stipendiat å ha en trygg arbeidsgiver og en fast stilling gjennom prosjektperioden. Vi jobbet også parallelt med jodprosjekter i TINE, så min jodkunnskap var relevant for bedriften underveis. Det er spennende å være tilknyttet ulike avdelinger samtidig, både på FHI, i TINE, og på OsloMet som var min gradsgivende institusjon. Den største utfordringen er nok at forskningen kan bli sett på som mindre troverdig når industrien er med på å sponse prosjekter på ernæring og helse. Vi har imidlertid vært nøye på å oppgi dette under interessekonflikter i alle publikasjoner og presentasjoner. Folkehelseinstituttet har hatt prosjektansvaret og har sett til at prosjektet har fulgt protokoll og at alle resultater, både positive og negative, har blitt publisert.

Hanne, du jobbet som fagsjef i Animalia før du begynte som stipendiat. Hvordan var denne overgangen for deg?

Hanne: Det var absolutt en overgang å gå fra fagsjef til stipendiat. Jeg gikk fra en jobb med mange ulike arbeidsoppgaver med korte tidsfrister, og hvor kalenderen var full av møter, til det motsatte og med kun én arbeidsoppgave å fokusere på. Jeg vet ikke hva jeg går til etter endt doktorgrad, men jeg kjenner på en følelse av å være veldig heldig som får lov til å gjøre dette i tre år. Noen muligheter må man bare gripe når de kommer.

Kan du si noe om lønnsnivået for doktorgradsstipendiater? Er det en fast startlønn eller er det mulig å forhandle seg til bedre betingelser, for eksempel når man kommer fra en jobb utenfor akademia?

Helene: Vilkårene for stipendiater er stadig i bedring når det kommer til lønn, mye har skjedd bare i løpet av tiden jeg har vært stipendiat, hvor startlønnen har blitt flyttet fra lønnstrinn 50 til 54. Samtidig er jo det å si noe om lønnsnivå veldig relativt. Går man direkte fra student til stipendiat vil man jo få en betraktelig høyere lønn enn studielån, går man fra annen jobb til stipendiat kan det være man går noe ned i lønn. Sammenliknet med stipendiater i andre land tjener stipendiater i Norge godt.

Hanne: Det er ingen hemmelighet at en stipendiatlønn er lavere enn mange andre betalte jobber. Det er mulig å forhandle noe på lønn, og jeg mener at man alltid bør prøve dersom man har argumenter og erfaring som gjør en mer ettertraktet for en stipendiatstilling. Samtidig bør man være klar over at det sjeldent er rom for store forhandlinger.

Tar du noen fag i forbindelse med doktorgraden? Er det eksamen?

Helene: Alle som tar en doktorgrad skal ha en opplæringsdel bestående av 30 studiepoeng. Noen av disse var obligatoriske emner som alle må ta, resten av poengene kunne man velge hvordan man ville ta. I tillegg til fag og kurs er det muligheter til å få med seg konferanser og utenlandsopphold. Jeg har vært på konferanser i både inn- og utland, men har ikke hatt noen lengre utenlandsopphold.

Patrik: Jeg hadde ingen utenlandsopphold, men jeg tok et par kurs i Sverige som var nyttige for meg, samt presenterte resultater på to internasjonale konferanser.

Marianne: Jeg trengte en del kurs i statistikk så jeg tok flere kurs i dette både i Norge (ved UiO) og i Italia.

Hanne: Jeg har til sammen tatt seks kurs ved UiO som har vært relevante for mitt arbeid og hvor jeg har lært mye. I tillegg kan man ta kurs ved andre institusjoner og jeg har for eksempel tatt et statistikkurs på NTNU og et epidemiologikurs på Erasmus University Rotterdam.

Et kurs kan for eksempel ha forelesninger en uke med en påfølgende hjemmeeksamen som leveres etter to til tre uker med bestått/ikke bestått.

Slike kurs i utlandet virker som en gyllen mulighet til å få vært litt utenlands, selv om man kanskje ikke har mulighet til å ta et lengre utenlandsopphold?

Hanne: Ja, men mange av kursene går ofte kun en gang i året, så man må planlegge. Kursene varer gjerne en uke med en påfølgende hjemmeeksamen. Som stipendiat har du ofte mulighet for noe reising til kurs og konferanser, og dette diskuterer man med veiledere og prosjektleder. Det er også viktig å sjekke med universitetet om de godkjenner kurs fra andre institusjoner som en del av opplæringsdelen din.

Helene, kan du fortelle mer om det å undervise ved siden av doktorgraden?

Helene: Jeg har hatt en fireårig stilling, ikke treårig, noe som innebærer 25 % pliktarbeid. For min del har dette vært utført som veiledning av bachelor- og masteroppgaver, samt som undervisning. Jeg har undervist for ernæringsstudenter på alle studieår, men aller mest på fjerdeåret hvor studentene har kliniske emner. Undervisningen har dreid seg om rene forelesninger, men også praktiske øvelser og bedriftsbesøk, altså mye forskjellig. Dette med undervisning og veiledning er mye mer tidkrevende enn det jeg forestilte meg da jeg var student selv. Selve undervisningen tar jo åpenbart tid, men også forberedelse til undervisning tar en del tid av arbeidsuken. Samtidig er det mer veiledning av bachelor- og masterstudenter. Man har møter med studentene, leser gjennom utkast og gir tilbakemelding. Når det nærmer seg semesterslutt, har jeg vært involvert i eksamensplanlegging og sensurering av enten eksamen eller bachelor- og masteroppgaver. Selv om dette er tidkrevende, så har jeg stortrivdes med denne delen av arbeidet også.

Doktorgraden avsluttes ved at man leverer inn en avhandling, og at man gjennomfører en såkalt disputas - en slags muntlig eksamen om du vil. Hvordan foregår en disputas?

Patrik: Når du disputerer begynner du med å holde en prøveforelesning på 45 min, om et tema som bedømmingskomiteen har bestemt to uker før disputasen. Deretter er det en litt lengre pause før selve forsvaret av avhandlingen begynner. Den starter med at stipendiaten oppsummerer selve avhandlingen og artiklene som den er basert på.

Deretter stilles det spørsmål fra førsteopponenten følget av spørsmål fra andreopponenten. Opponentene er eksterne faglige eksperter som leser gjennom din avhandling og kommer med spørsmål og kommentarer. Opponentene kan være forskere både fra Norge og utlandet. Denne delen pleier vel å ta omtrent 1,5-2 timer men det kan variere litt.

Jeg var nok ganske fokusert rett før disputasen, men det er viktig å prøve å tenke på at formålet med opponeringen er å få til en god og hyggelig faglig diskusjon mellom en erfaren forsker (opponenten) og en ny forsker (stipendiaten). Husk at du som stipendiat er den som best kan det arbeid som du lagt ned på ditt doktorgradsprosjekt – det er en trygghet!

Marianne: Jeg disputerte i januar 2019, ved OsloMet. Jeg hadde prøveforelesning på 45 minutter først, deretter forsvarte jeg avhandlingen samme dag. Opponentene jeg hadde var en jodforsker fra England og en endokrinolog fra NTNU, som stilte mange gode spørsmål, og jeg tror denne delen varte i to til tre timer. Etterpå var det middag med både veiledere, andre kolleger fra TINE og FHI, familie, venner og doktorgradskomité.

Hva skal til for å få disputere?

Patrik: For å få disputere, det vil si gjennomføre en disputas/doktorgradsprøve, skal man ha tatt nok fag for å få godkjent opplæringsdel, samt ha levert inn en vitenskapelig avhandling som blitt godkjent av bedømmingskomiteen. Omfanget på selve avhandlingen er ofte omtrent 40-60 sider som oppsummerer og diskuterer 3-4 artikler som stipendiaten skrevet. Det er ganske vanlig at den siste artikkelen ikke har blitt formelt akseptert av et vitenskapelig tidsskrift enda eller fortsatt er i form av et manuskript.

Helt til slutt: Hva synes du er det beste med å ta en doktorgrad, og hva er det mest utfordrende?

Hanne: Det beste er å få muligheten til å dykke ned i et fagfelt som interesserer meg, og å få bruke all min tid på forskningsfeltet mitt. Jeg har egentlig ikke opplevd mange utfordringer knyttet til selve Ph.D-arbeidet, bortsett fra korona og alt det uforutsette den har brakt med seg. Å skulle være konsentrert om artikkelskriving og lesing av artikler mens man i perioder i tillegg har hatt hjemmeskole og -barnehage har vært krevende.

Helene: Det beste med å ta en doktorgrad er todelt; både det å få lov til å bruke flere år på å fordype seg i et emne og det å få lov til å bidra inn i utdanningen til fremtidige kollegaer. Samtidig er det kanskje også disse to tingene som har utfordret meg mest.

Marianne: I mitt prosjekt føltes jobben veldig meningsfull, og læringskurven var bratt. Det mest utfordrende var kanskje å lære all statistikken, og det å skrive forskningsartikler på engelsk.

Patrik: Det beste med å ta doktorgrad er at du får forske på, og fordype deg i, et spennende tema. Det mest utfordrende er nok at ting sjelden går helt som planlagt, særlig hvis du gjennomfører en klinisk studie.

I del II av artikkelserien, som kommer i neste utgave av NTFE, kan du lese mer om livet etter en doktorgrad. Hva slags karrieremuligheter har man? Jobber alle med doktorgrad som forskere? Og hva bør man tenke på før man setter i gang med en doktorgrad? Vi får svar fra fem eksperter.

Tusen takk til Hanne, Helene, Marianne og Patrik, som tok seg tid til å stille opp i dette intervjuet.