Veien til doktorgrad

– del 2
Thea Myklebust-Hansen

Redaksjonsmedlem

Mange drømmer om en doktorgrad i ernæring, men vet kanskje lite om hva det egentlig innebærer. I del I av denne artikkelserien kunne vi lese om livet som stipendiat og hva det inneholder. Hvilke muligheter har man egentlig når man er ferdig med doktorgraden? Og hvem passer egentlig til å ta en doktorgrad? Vi spør ekspertene i andre og siste del av vår artikkelserie.

Hege Berg Henriksen, cand.scient i biologi, Ph.D. i klinisk ernæring, forsker og rådgiver ved Avdeling for ernæringsvitenskap, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo

Linda Granlund, master i klinisk ernæring, Ph.D. i ernæring, Divisjonsdirektør ­folkehelse og forebygging, Helsedirektoratet

I første del av denne artikkelserien kunne vi lese om hverdagen som stipendiat, og hvordan man disputerer. I denne delen får vi enda mer innsideinformasjon om livet som stipendiat, hvordan man får bruk for en doktorgrad i arbeidslivet og hva en postdoktor egentlig er. Vi har fått med oss Patrik og Hanne fra forrige gang, i tillegg til tre nye dyktige fagpersoner med PhD.

Hege, Jacob og Linda, dere er nye i denne delen av artikkelserien og har alle en Ph.D. Hva forsket dere på i deres doktorgrad?

Patrik Hansson, master i klinisk ernæring, Ph.D. i klinisk ernæring, førsteammanuensis ved UiT Norges arktiske universitet

Hanne Hennig Havdal, master i samfunnsernæring, doktorgradsstipendiat samfunns­ernæring ved Universitetet i Oslo

Jacob: Jeg forsket på eksponering for kolesterol tidlig i livet hos gravide og barn og unge. Jeg fokuserte særlig på noen av årsakene til at kolesterol øker hos enkelte, og hva det da kan føre til. Jeg disputerte i 2017.

Hege: Jeg var involvert i designet av en randomisert kontrollert kostintervensjonsstudie for å studere effekten av et sunt kosthold, basert på de norske kostrådene, på sykdomsfri- og total overlevelse blant 500 tarmkreftpasienter. Studien heter CRC-NORDIET, omtalt som Typisk norsk-studien på norsk. I tillegg utviklet jeg og validerte et kort spørreskjema for å kartlegge kosthold og fysisk aktivitet. Jeg disputerte i 2018.

Jacob Juel Christensen, master i klinisk ernæring, Ph.D. i klinisk ernæring, postdoktor ved Nasjonal Kompetansetjeneste for familiær hyperkolesterolemi (NKT for FH) ved Oslo Universitetssykehus

Linda: Hovedfokuset i min doktorgrad var fettsyrer, overvekt og hjerte- og karsykdommer. Jeg dyrket fettceller på cellelabben og studerte hvordan ulike fettsyrer påvirker kjernereseptorer og lagring av fett i cellene. Jeg disputerte i 2005.

Hege, du tok en doktorgrad på deltid. Hva er fordelene og ulempene ved å gjøre det på den måten?

Hege: I løpet av min tid som doktorgradsstipendiat, fortsatte jeg i min faste stilling som rådgiver ved Avdeling for ernæringsvitenskap, Institutt for medisinske basalfag, UiO. Jeg ble tatt opp 50 % på Doktorgradsprogrammet og jobbet 50 % i min faste stilling. Jeg brukte totalt ca. 8 år, inkludert ekstra ventetid for å få dato for disputas. Fordeler med å ta en doktorgrad på deltid er at man har tid til å samle inn og analysere data, skrive artikler, og kombinere dette med å ta doktorgradskurs. Man blir kjent med flere kollegaer og samarbeidspartnere, noe som er fordelaktig i jobbsøking etter at man har disputert. Ulemper er at det krever finansiering over lenger tid, og man bruker lenger tid på å komme ut i arbeid. Det kan nok for noen være krevende å kombinere to stillinger, avhengig av arbeidsoppgavene og grad av fleksibilitet i hverdagen.

Hvor viktig er det å få en god match med veileder når man tar en doktorgrad? Kan man eventuelt bytte?

Jacob: Det er viktig med en god match med veileder. Dette er ikke nødvendigvis noe man klarer å finne ut av i løpet av en jobbintervjusituasjon, men man får ofte raskt en følelse på om dette fungerer eller ei. Det er selvfølgelig også nyttig å kjenne forskningsmiljøet til veilederen fra før. Det er videre viktig å kommunisere godt med veileder, og å avklare forventninger, ansvar, og så videre. Ofte har man flere veiledere. Jeg hadde tre, hvorav én var hovedveileder og to var biveiledere. Min erfaring var at det fungerte veldig bra. Vi hadde jevnlige møter og alle var involvert i progresjonen i prosjektet, og kunne bidra med innspill og hjelp underveis. Jeg har ingen erfaring med bytte av veiledere. Jeg tror ikke det er så vanlig. Jeg vil tro at stipendiater som av en eller annen grunn er misfornøyde slutter heller enn å bytte ut veilederen sin. Det avholdes midtveisevaluering omtrent halvveis ut i Ph.D.-perioden, og denne evalueringen har blant annet som formål å avdekke denne typen ikke-fungerende arbeidsforhold. 

Hanne: Jeg er så heldig å ha to fantastiske veiledere som utfyller hverandre på fagkunnskap, og for meg har kjemien mellom oss betydd mye. Man har minimum en hovedveileder og en biveileder. Ettersom det er du og veilederne dine som kjenner ditt prosjekt best er det viktig å ha veiledere du kan ha gode diskusjoner med, som kan hjelpe deg når du står fast og ikke minst heie på deg hele veien. Man har jevnlige møter hvor man går gjennom forventninger til veiledningen, fremdrift osv., lignende en medarbeidersamtale. Det kan være en god anledning til å ta opp vanskelige temaer. Dersom ting ikke fungerer kan man diskutere dette med forskerutdanningslederen ved fakultetet sitt, og det er også mulighet for å bytte veileder.

Doktorgradsarbeidet kan være altoppslukende. Hvordan er balansen mellom jobb og fritid? Blir det mye kvelds- og helgearbeid? 

Hege: Når man tar en doktorgrad på deltid slik jeg gjorde, er det viktig å være strukturert og sette opp en plan. Doktorgradsarbeidet kan helt klart være altoppslukende. Det er veldig lett å jobbe døgnet rundt, derfor er det viktig å være strukturert. Det er også viktig å være veldig motivert og genuint interessert i det du jobber med. Ellers blir det veldig vanskelig å holde motet oppe over tid. Siden jeg tok doktorgraden i voksen alder, så hadde jeg også fullt opp med familie hjemme med mann, to barn og hunder. Det krever jo også sitt, men tvinger en også til å være strukturert og effektiv når man jobber. Man må jo også ta seg fri, og det er jo bra!

Jacob: Det er krevende å balansere jobb og fritid i alle typer vitenskapelige stillinger. Med økt frihet kommer også en ansvarsfølelse, og et ønske om å levere. Som stipendiat har man dessuten en disputas å se frem til, og dette er ofte et stressmoment som kan føre til at man jobber mer enn arbeidskontrakten tilsier. Forskningen er dessuten svært kompetitiv, og det er skyhøy konkurranse, særlig jo ‘høyere opp i systemet’ man kommer. Det betyr ofte at man legger ned ganske mange arbeidstimer for å overleve. Jeg vil sammenligne opplevelsen av å jobbe med forskning med opplevelsen av å jobbe i en start-up: høy usikkerhet, høy sjanse for å feile, lav sjanse for suksess, og en overhengende visshet om at bare et lite mindretall faktisk oppnår innflytelse. På den annen side kan du også sammenligne forskning med å jobbe i prosjekt; enkelte perioder er travle, andre litt roligere. Iblant vil det falle seg naturlig å ta i et ekstra tak, men som regel har man kvelder og helger helt fri.

Hanne: Her tror jeg det er store individuelle forskjeller, men ettersom jeg har to små barn må jeg strukturere dagene slik at det ikke blir for mye jobb etter arbeidstid og i helger. I hektiske perioder blir det selvsagt noe kveldsarbeid, samtidig som det er mye frihet i å være stipendiat ettersom du selv har kontroll på arbeidsoppgavene dine, fremdriften og hverdagen din.

Jeg syns kombinasjonen familieliv og stipendiattilværelse går fint, men jeg har brukt litt tid på godta at jeg ikke nødvendigvis klarer å legge ned like mange arbeidstimer som kollegaer uten familie og barn. Jeg opplever det også som en fordel å bli tvunget til å ha fokus og være strukturert når jeg jobber ettersom barna må bli hentet i barnehagen, må ha hjelp til lekser, skal på trening osv. I tillegg kan det være godt å måtte skru av jobbhodet på ettermiddagen på grunn av barna, og det er fascinerende hvordan hodet ofte fortsetter å jobbe selv om jeg ikke sitter foran PC’en.

Kan du fortelle helt kort om hva du jobber med i dag? På hvilken måte får du bruk for doktorgraden din?

Linda: Jeg jobber som divisjonsdirektør for divisjon folkehelse og forebygging i Helsedirektoratet. Jeg får ikke direkte bruk for kunnskapen om kjernereseptorer og fettceller, men jeg får bruk for den systematiske måten man lærte seg å jobbe på som forsker, og hvordan man vurderer dokumentasjon og kilder. Helsedirektoratet er jo et fagdirektorat, og vi er opptatt av at våre råd, anbefalinger og utredninger skal være kunnskapsbaserte. Da er det en fordel å ha forskningserfaring fra Universitetet. Jeg får også bruk for ernæringskompetansen min. Jeg leder en divisjon med mange ulike fagområder, hvor ernæring er ett av dem. Så ernæringskompetansen får jeg brukt direkte i jobben, blant annet i sammenheng med mediehenvendelser om kosthold og ernæring.

Jacob: Jeg jobber i dag som postdoktor, og planlegger å jobbe videre med forskning. Man må ha doktorgrad for å kunne forske ved norske institusjoner, så denne har selvfølgelig vært helt avgjørende for at jeg har kunnet gå denne yrkesveien. Jeg er i dag del av en forskningsgruppe som jobber mye med hjerte- og karsykdommer. Vi studerer mange forskjellige populasjoner (gravide, barn og unge, voksne), og vi er særlig interesserte i forskjellige risikofaktorer, sånn som høyt kolesterol.

Hege: Jeg har fortsatt i min faste stilling ved Avdeling for ernæringsvitenskap, der 60 % av min rådgiverstilling er omgjort til forskerstilling. Jeg har videreført arbeidet med Typisk norsk-studien, i tillegg til å jobbe med flere nye spennende forskningsprosjekter. For min del var det å ta doktorgraden veldig lærerikt og åpnet for muligheten til å utvikle meg faglig. Jeg er også veileder for flere masterstudenter og en Ph.D.-student, noe som også er lærerikt for meg og tvinger meg til å holde meg oppdatert innen fagfeltet. I tillegg kan jeg dele mine erfaringer med studentene fra ikke-faglige områder slik som å planlegge, ta ansvar, levere innen tidsfrister og jobbe både selvstendig og i gruppe sammen med andre. Jeg er veldig glad for at jeg fikk muligheten til å ta doktorgraden og for meg har det vært helt avgjørende for å kunne jobbe vitenskapelig innen dette fagfeltet.

Patrik: Jeg jobber som førsteamanuensis i klinisk ernæring ved UiT Norges arktiske universitet. Bortsett fra at du må ha doktorgrad for å få ansettelse som førsteamanuensis så har jeg stor bruk for min doktorgrad i min nåværende stilling siden jeg både forsker og veileder studenter. Du lærer veldig mye av å planlegge og gjennomføre en klinisk humanstudie og å ta doktorgrad!

Jacob, hva er egentlig en postdoc? Må man forske på samme tema som man hadde i doktorgraden eller står man «helt fritt»?

Jacob: En postdoc (kort for postdoktorstilling) er en stilling man kan ha etter at man har gjennomført doktorgraden. Dette er en type stilling der man skal forske og gjøre annet vitenskapelig arbeid for en midlertidig periode (ofte tre eller fire år). Avhengig av arbeidssted så kan det hende man jobber med det samme i postdoc-en som man gjorde som stipendiat, men ofte er det noe helt annet. Man får ofte mer ansvar enn man har hatt i en stipendiatstilling, og man får ofte også litt mer frihet til å velge hva man ønsker å drive med. Dette kommer også litt an på, fordi alle disse stillingene er jo som regel knyttet til et eller annet prosjekt, og der må man jo levere. Så man har ofte frihet innenfor visse rammer.

Hva slags krav er det til publisering i en postdoc?

Jacob: Publiser så mye som mulig. Ingen spesifikke krav ut over dette.

Hva er de største forskjellene på en doktorgrad og en postdoc-stilling?

Jacob: Som stipendiat skal man lære å forske – man skal lære ferdigheter knyttet til utvikling av kunnskap. Dette inkluderer både praktiske og teoretiske ferdigheter. Undervisning og kurs for stipendiater er derfor rettet mot dette. Som postdoktor skal man benytte disse nyervervede ferdighetene og modnes videre som forsker. Eventuell undervisning og kurs man velger å delta på som postdoktor er ofte rettet litt mer mot utvikling av lederegenskaper, kommunikasjon og tilsvarende. Doktorgraden kulminerer i at man leverer en avhandling som først skal godkjennes og deretter forsvares offentlig. Det er ikke noe tilsvarende for en postdoc.

Hvordan er lønnsnivået for stipendiater og postdocer?

Jacob: Jeg mener personlig at lønnsnivået er lavt – mye lavere enn det burde være. Lønnsnivået ligger åpent tilgjengelig på blant annet Forskerforbundet sine nettsider: https://www.forskerforbundet.no/lonn/lonnsstatistikk/. Gjennomsnittslønn for stipendiater angis til omkring 500-540 000, og for postdoktorer til omkring 570 000. Som for alle andre yrker er det imidlertid stor variasjon i dette estimatet, for eksempel som følge av arbeidssted.

Hanne, hvilke tanker har du om jobb etter du er ferdig med doktorgraden? Ønsker du å fortsette innenfor akademia/forskning? Hvilke muligheter ser du for deg at du har?

Hanne: Dette er noe jeg tenker mye på - med skrekkblandet fryd må jeg innrømme. Drømmen er å få jobbe med sosiale ulikheter innen helse på kommunalt/offentlig nivå. Samtidig trengs det mer forskning på fagfeltet, så å jobbe videre innenfor forskning og akademia er også en mulighet jeg tenker på. Etter å ha jobbet i matindustrien i ti år før jeg startet på doktorgraden synes jeg også arbeid innen FoU (forskning og utvikling) ville vært veldig spennende, og gitt gode muligheter for å bruke doktorgraden og den kunnskapen jeg har fått de siste årene. En doktorgrad gir ikke nødvendigvis bedre muligheter innen arbeidslivet og ernæringsfeltet er jo ikke kjent for mange jobbmuligheter dessverre. Men jeg er optimist og tenker at ting har en tendens til å ordne seg. Så jeg krysser fingrene og håper nye spennende muligheter - hvor jeg kan bruke fagkunnskapen fra doktorgraden - vil dukke opp utover høsten.

Linda, Har du noen gang i løpet av din karriere opplevd det å ha en doktorgrad som noen ulempe? For eksempel fått avslag på jobber fordi man er «overkvalifisert» eller lignende? 

Linda: Nei, det har jeg ikke. Jeg har opplevd det å ha en doktorgrad som en fordel i de jobbene jeg har hatt. Det har også vært en fordel i internasjonalt samarbeid, spesielt WHO-samarbeid, hvor de ofte er mer opptatt av titler enn det vi er i Norge.

Hva er ditt råd til dem som vurderer om de skal begynne på en doktorgrad eller ikke? Hva bør man tenke over før man går i gang med en doktorgrad? Hvem passer til å ta en doktorgrad?

Hanne: Du må være dedikert til prosjektet ditt, og jeg anbefaler å ta en doktorgrad på et tema/fagfelt du virkelig engasjerer deg i og som du har lyst til å dykke ned i. Husk at dette er noe du skal jobbe med i flere år. I tillegg bør du være glad i å jobbe selvstendig hvor du setter dine egne tidsfrister. Når man starter på en doktorgrad kan det oppleves som at man har veldig god tid, men tiden går fort og det er et stort stykke arbeid som skal gjennomføres før man er i mål. Man bør derfor kunne jobbe målrettet, strukturert og klare å ha fremgang uten at noen andre enn deg selv pusher deg.

Patrik: Det å ta en doktorgrad er en stor og krevende jobb som kan innebære mange utfordringer, det må jeg innrømme. Det er derfor viktig at du velger et prosjekt som du har interesse for og føler at «Yes, dette syns jeg er spennende og noe som jeg gjerne legger ned mye tid på!». Det prosjektet jeg søkte på var et drømprosjekt for meg, det var midt i blinken, og derfor hadde jeg en fantastisk tid som stipendiat! Jeg hadde også veldig flinke og hyggelige veiledere og kollegaer, noe som er veldig viktig. Jeg savner ofte tiden som stipendiet, både fordi jeg forsket på noe som var svært spennende for meg og fordi jeg hadde veldig hyggelige kollegaer. Det å få legge ned all sin tid på å forske på akkurat det du ønsker, det er en sann glede for den som liker forskning! 

Linda: En doktorgrad krever en passe dose intelligens og en stor dose utholdenhet! Du må finne et fagområde som du virkelig brenner for og som du ønsker å bruke det meste av din våkne tid på i noen år fremover. Finner du det, så kjør på. Det er jo utrolig artig å få lov å grave seg ned i detaljer og få oversikt over hele fagfeltet, diskutere det på konferanser og skrive artikler. Det er jo sjelden man får lov til å gå så detaljert inn i noe, om man da ikke fortsetter som forsker.

Linda, har du noen gode råd til dem som vurderer eller har begynt på en doktorgrad og som drømmer om en fremtidig karriere i offentlig sektor, for eksempel som leder?  

Linda: I arbeidet med en doktorgrad så blir man jo ofte veldig spesialisert og går ned i detaljene, i alle fall gjorde jeg det med fokus på noe så smått som kjernereseptorer og celler. Da er det viktig å samtidig skaffe seg noe breddekompetanse eller erfaring hvor man klarer å løfte blikket. I offentlig sektor må man ofte være litt mer generalist. I Helsedirektoratet har vi mange dyktige fagpersoner, men vi skal ikke selv ha alle ekspertene ansatt. Jeg pleier å si at vi skal være eksperter på ekspertene. For å klare dette må man ha god fagkompetanse innenfor områdene, kjenne feltet godt, og klare å få til gode samarbeid med eksterne fageksperter på sine områder.

Hege, helt til slutt: hvilke råd vil du gi til dem som vurderer å ta en doktorgrad på deltid?

Hege: Sørge for finansiering, fleksibel arbeidstid og at den andre jobben man har kan kombineres med til tider travle Ph.D.-perioder. I tillegg bør en være strukturert og motivert!

Tusen takk til Jacob, Hege, Linda, Patrik og Hanne som tok seg tid til å stille opp i dette intervjuet.

Interessekonflikter: Forfatterne har ingen ­interessekonflikter å melde.